Sakset/Fra hofta

Bilde: Nazistene hadde sin egen estetikk. De forega å beundre klassisk skjønnhet, men det var noe stivt over deres fremstilling av selve grunnlaget for klassisk formbegrep: den menneskelige kropp. Noe mangler. Adolf Ziegler: De fire elementene (1937)

Å elske det vakre bør man helst ikke gjøre. Da havner man på ville veier, og høyst sannsynlig i kompaniskap med Adolf Hitler og nazismen. Det kunne man lese i Vårt Land forleden, i spalten Verdidebatt. Opphavet til dette bisarre synspunktet er Ann Kristin van Zijp Nilsen, kommunikasjonsleder i Areopagos og redaktør for Tørst, som i sin artikkel «Å elska det vakre» går til frontalangrep på Document.no, Hans Rustad og undertegnede.

Siden van Zijp Nilsens utgangspunkt er kunsten, blir hennes Hitler-vinkling spesielt rettet mot meg og min kunstoppfatning, som jeg i hovedtrekk har felles med Hans Rustad. Siden Hitler var spesielt opptatt av skjønnheten i kunsten, og Rustad og jeg forfekter det kunstnerisk skjønne, så havner vi med nødvendighet i den nazistiske gjørma. Logikken her er mer humoristisk enn følgeriktig, og hvis Stabel hadde levd, ville han ha frydet seg over nok en godbit til Dusteforbundet.

Men dette dreier seg avgjort ikke om humor. Van Zijp Nilsen har en helt annen agenda, og det er på alle måter å brunsverte Document.no og to av nettstedets skribenter. Vi skal stemples som nazisympatisører. Med henblikk på arten av mitt kunstsyn har hun ingen holdepunkter eller argumenter, annet enn det jeg skrev om årets Høstutstilling: at den var full av skrapgods. I det hele tatt er samtidskunsten stappfull av søppel og skrap.

Hva skal man ellers kalle bilvrak og tomgods signert Mathias Faldbakken, eller Morten Viskums forslag til offentlig installasjon som består av en diger opphopning av skrapgods og kasserte gjenstander? Bare for å nevne to av våre mest kjente kunstnere. Her er det ikke mye skjønnhet å se, heller ikke så mange kunstneriske kvaliteter. For van Zijp Nilsen er det tydeligvis ikke noe problem, men hun må ha litt av et kunstsyn for å kunne begrunne at den slags skrap er kunst. Det springende punkt her er om et objekt må ha kunstneriske egenskaper og kvaliteter, uten at det dermed alltid blir vakkert, for å oppnå status som kunstverk. Jeg mener at det er helt nødvendig.

Ut fra van Zijp Nilsens fremstilling finnes det bare ett kriterium for å avgjøre om noe er kunst. Det må ikke være vakkert. Da er det nazi-infisert. Men et slikt kriterium er hverken et nødvendig eller tilstrekkelig vilkår for å avgjøre om noe er kunst. Det er faktisk ikke noe kriterium i det hele tatt, men et ondsinnet politisk utspill for å kompromittere synspunkter man ikke liker. Denne formen for brønnpissing, maskert som et kunstteoretisk innlegg, er noe av det feigeste og mest kunnskapsløse jeg har sett på trykk.

Jeg har diskutert med mange kunstnere og kritikere opp gjennom årene, og vi har til tider vært dundrende uenige, men jeg aldri støtt på denne formen for bakvaskelser. Men nå har det skjedd, i kristenavisa Vårt Land, og det av en person som åpenbart er blottet for relevante kunnskaper og historisk innsikt. I det minste burde van Zijp Nilsen ha visst at skjønnheten, både som uttrykk og begrep, har vært drøftet gjennom flere tusen år. Det skjønne var et viktig tema hos antikkens filosofer og senere innenfor den kristne teologi. Under opplysningstiden ble det skjønne endog et selvstendig gyldighetsområde sammen med det gode og det sanne.

Denne tredelingen er også blitt en sentral kategorisering innenfor moderniteten, og den blir fortsatt regnet som en fruktbar gyldighetsfordeling. Van Zijp Nilsen kan neppe ha fått med seg hvilken enorm historisk betydning skjønnheten har hatt – og fortsatt har. Ikke minst innenfor kirken og den kristne tenkning. Da Adolf Hitler koblet seg på denne tradisjon, fikk det en periode tragiske følger for kunsten, men det er helt meningsløst å nazifisere skjønnheten og dens enestående historie av den grunn. Det virker faktisk som om Ann Kristi van Zijp Nielsen har havnet i en langt mer grumsete grøft enn nazigrøfta. Det forundrer meg at en seriøs avis som Vårt Land kan publisere en så svinsk tekst.

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske»  fra Document Forlag her.