I et innlegg på Arkitektur.no den 21. mai prøver Anja Bache-Wiig Solberg å forklare meg hva «enhetsbasert estetikk» er for noe. Etter hennes mening har jeg misforstått noe hun skrev om et av forslagene til minnested for 22. juli i regjerings­kvartalet. Det jeg tydeligvis ikke har skjønt om den «enhetsbaserte estetikken» er at «kvantifisering, tall og statistikk» skaper skjønnhet i arkitekturen og kunsten. Det har hun helt rett i. Jeg er nok altfor skolert i estetikkens teori og historie.

Jeg er enig i at kvantifisering, tall og statistikk kan være virkemidler i en skapende prosess, men det blir ikke mye estetikk før de innordnes en samlende ide om skjønnhet. Disse virkemidlene er ikke estetiske i seg selv som enheter, det blir de først når enhetene samordnes til et helhetlig og harmonisk formuttrykk. At enhetene hver for seg skulle være bærere av estetiske kvaliteter er en modernistisk vrang­forestilling, som i sin konsekvens har ført til at estetikken, det vil si læren om skjønnheten, har forsvunnet fra mye av dagens kunst og arkitektur.

Begrepet om en enhetsbasert estetikk er en teoretisk konstruksjon som underslår selve skjønnhets­dimensjonen i arkitektur og kunst. Her må man kunne skjelne mellom enhetsbasert symbolikk og estetikk. Enhetene kan ha en begrenset symbolsk betydning som tall og statistikk, mens estetikken representerer et helt annet nivå i den skapende prosessen. Vi ser jo hvor det ender når enhetene har bestemt den arkitektoniske estetikken i regjeringsbygget. Høyblokka har en kasseform med 15 like etasjer og ditto vindusrekker som er blottet for enhver samordnende estetikk. I prinsippet er hele blokka enhetsbasert og har ingen ting med formskapende skjønnhet å gjøre. Men for Anja Bache-Wiig Solbergs enhetsbaserte blikk må høyblokka fortone seg som et Soria Moria.

Når man slik tenker enhetsbasert estetikk, så skjønner man også hvorfor Matias Faldbakken gikk av med seieren i konkurransen om å utforme et minnested for 22. juli-tragedien på Utøya og i regjerings­kvartalet. For det første har ikke Faldbakken laget et minnested, men et minnemonument. Hva minnekarakter angår, så er det intet ved kunstneren heslige stålrigg som refererer til de to tragediene, bortsett fra at han har laget en mosaikk inne i stålrammene, der vi ser to fugler og noen kvister som visstnok er hentet fra Utøya.

Ifølge juryleder Marianne Borgen er «Mathias Faldbakkens ‘En opprettholdelse’ et sterkt svar på 22. juli, og gir en fysisk manifestasjon av demokratiets sårbarhet og styrke». Hva i alle dager har Faldbakkens stygge stålrigg med demokrati å gjøre? Jo, fordi noen med politisk makt sier det. Dessuten er den enhetsbaserte estetikken påfallende synlig i to fugler og noen kvister. For ikke å glemme den heslige stålriggen, som i seg selv også uttrykker en enhetsbasert estetikk. Juryens valg av Faldbakkens «Opprettholdelse» er eksemplarisk med henblikk på politisk og estetisk svindel.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.