Kommentar

Det har vært hektisk aktivitet på Parnasset denne uken, skjønt det meste har foregått i mediene. Kritikerstanden har fått på pukkelen av forfatter og tidligere politileder Hanne Kristin Rohde, som i en Aftenposten-kronikk høvlet over alskens profesjonelle smaksdommere på kunstens, litteraturen og musikkens områder. Det var et friskt utspill med mye oppspart frustrasjon og mange gode poenger.

Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet var raskt ute med motsvar. Etter hvert kom også Knut Faldbakken på banen med et lengre motinnlegg i Aftenposten. Deretter ble det Dagsnytt 18, Morgen TV og ellers drøssevis av likes og sure kommentarer på facebook.

Rohdes kritikk av kritikken engasjerte folk og fagfolk på bred front. Frustrasjonen over kritikerne er stor, ikke bare hos de som har skapt kunsten og fått slett omtale, men også hos et publikum som har store problemer med å skjønne hva kritikerne skriver. Rhode antyder at det kan skyldes mangel på kompetanse og sviktende dømmekraft, men også at kritikerne, når de skiller mellom skitt og kanel, lar seg styre av usaklige vurderinger, som f.eks. vennetjenester, trynetillegg/trynefradrag, hva som er moteriktig og tilsvarende betente prioriteringer.

Noe av dette treffer nok mange kritikere, men det blir hengende i løse luften. For her trengs det bedre belegg. Det er ikke nok, som Rhode gjør, bare å vise til enkelte svevende anmeldelser med lite troverdige konklusjoner. Hun må også påpeke at vurderingsevnen jevnt over ikke fungerer etter hensikten, nemlig at de fleste ikke bedømmer kunsten etter spesifikke kriterier. Siden dette sjelden kommer til syne i kritikken, blir leserne usikre og mistenksomme. I den situasjonen får hverken Rohde eller leserne holdepunkter som kan avgjøre hvorfor dette verket er storartet mens det andre ikke holder mål.

De fleste kritikere vurderer selvsagt det de skal skrive om, men utfallet virker vilkårlig. Noe holdes skjult, nemlig at dømmekraften antas å være subjektiv. Denne antagelsen fremføres som et faglig premiss både av Rohde selv og hennes debattmotstandere Hobbelstad og Faldbakken. Ja, alle tre synes nærmest å fastslå som et prinsipielt faktum at vurderinger av kunst er en subjektiv prosess. Følgelig er kritikeren i utgangspunktet heller ikke uhildet.

Det er et synspunkt som både folk og fagfolk faller tilbake på når uenighet ikke lar seg avklare og oppløse. Alt er subjektivt fordi man er et subjekt. Logikken virker tvingende, men er falsk. Det er klart at man i alle sammenhenger er et subjekt, men dette subjektet er også det stedet hvor kunsterfaringen blir virkeliggjort som verk. Og det gjelder egentlig for alle typer erfaringer, de blir virkeliggjort i et subjekt, uten at erfaringen blir subjektiv og tilfeldig av den grunn.

Erfaringen er altså et intersubjektivt utgangspunkt. Det betyr at tilegnelsen ikke er subjektiv, fordi man er et subjekt, men utgjør selve mulighetsbetingelsen for å tolke og forstå. Det subjektive dukker opp når man bearbeider og tolker kunsterfaringen ut fra kriterier og ulike interesser, som kan kaste et skjevt lys over verket og forlede leserne.

Vurderingskriteriene er selvsagt det springende punkt. Her går subjektet aktivt inn i kunsterfaringen og evaluerer verket etter spesifikke kriterier, om de finnes.

I dagens kulturelle situasjon er det smått med kriterier. Venstresiden, med sin undergravende verdirelativisme og verdinihilisme, har gjennom mange tiår parkert alle kriterier og normative holdepunkter på sidelinjen. Allikevel spretter radikalere som Faldbakken og Hobbelstad opp og forsvarer sin estetiske dømmekraft, som om kritikkens kriterier fortsatt var intakte og operative. Det er løgn og bedrag, men neppe selvbedrag, for dette handler om makt og kulturelt hegemoni. Men denne makten er naturligvis ikke synlig, den skjules under fete ord om seriøs vurdering og kvalifiserte kriterier.

Det mest utrivelige og betenkelige ved den situasjonen er at det ikke finnes kontrollinstanser, som kan gå kritikken etter i sømmene. Kritikerens dom er inappellabel. Det finnes ingen instans som kan overprøve og kvalitetssikre kritikerens vurderinger. Det samme gjelder fordelingen av kunstnerstipender. Her finnes det heller ingen overordnet kontroll- og klageinstans. I det hele tatt befinner kulturfeltet seg i en skjermet og beskyttet posisjon, som ikke på noen måte gir rom for en kritisk kontroll av den selektive dømmekraften.

Det som mangler i kulturlivet er ikke bare kontrollinstanser og systematisk kvalitetssikring, det burde også finnes en faglig diskurs om kritikkens innhold og funksjon, både aktuelt og i et historisk perspektiv. Kritikken mangler nemlig kontinuitet og selvrefleksjon, følgelig også en mulighet for åpen diskusjon om premisser og prinsipper. Hanne Kristin Rohdes utspill kunne vært starten på en slik debatt, men kritikerne, særlig de radikale, går spontant i skytestilling. Forståelig nok, de har et hegemoni å forsvare. I stedet for å bidra til diskusjon og avklaring, feier de bare Rohdes kritikk av banen. Nei, fra kritikerhold er det ingen grunn til å vente selvkritikk. Er man først kritiker, har man også en uangripelig dømmekraft.

 

 

Bildet: En publikummer betrakter Anselm Kiefers Milschstrasse i Albert Fox Art Gallery.