kurt.karlsson.kurant

Da det nye politihuset i Tromsø ble åpnet for allmennheten, kunne de besøkende også beskue bygningens kunstneriske utsmykninger. De falt tydeligvis ikke i smak, for tilbakemeldingene fra folk flest var alt annet enn positive. Publikums dom var at dette kunne hvem som helst lage, og avgjort ikke noe Staten burde betale millioner for.

Den lokale politimannen Karl Karlsson var heller ikke snau i sine vurderinger. «Dette kunne jeg selv ha laget i garasjen, – i fylla», uttalte han. Ledelsen i det kunstnerdrevne galleriet Kurant tok politimannen på ordet og inviterte ham til å lage en utstilling med egenprodusert garasjekunst. Karlsson takket ja, og etter noen få uker var produksjonen på plass i galleriet.

Dette vakte naturligvis stor oppmerksomhet i Tromsø by, men rekkevidden av Karl Karlssons protest mot det kunstneriske establishment strekker seg lenger enn det lokale opprør. Ikke bare serverer politimannen en kraftsalve mot den statsfinansierte kunstens totale mangel på kvaliteter, han viser også i praksis at en hvilken som helst person, uten kunstfaglige kunnskaper og kompetanse, som ham selv, er på nivå med profesjonelle kunstnere.

ANNONSE

For å skape mest mulig blest om dette kunstopprøret inviterte avisen iTromsø Klassekampens ordrike og selvskrytene kritiker Tommy Olsson til å anmelde Karlsons utstilling. Som forventet er Olssons kritikk helt på nivå med utsmykningene i Politihuset. Den er en lang og uforståelig tekst som bevisst tåkelegger politimannens antikunstneriske prosjekt.

Olsson er ingen kunstteoretiker, men han er politisk korrekt og slu nok til å torpedere Karlssons kritikk av den institusjonelle kunstmakten. Derfor blir det hele et show på hans premisser, der politimannens selverklærte amatørisme, med litt skolering, spås en fremtid innenfor det kunstneriske establishment. At publikum ikke skjønner hva hans skriver, tar han med knusende ro. I dag er jo både kunsten og kritikken utilgjengelig for menigmann, og at noen protesterer bekrefter bare at kunstmaktens fordekte spill holder vann.

Men politimann Karlssons opprør er ikke et kunstnerisk stunt. Det er en type institusjonskritikk som retter seg mot kunstmaktens normative krise og nivellering av kunstneriske verdier. Parolen om at alt kan være kunst, betyr også at ingen ting er kunst. Dette beviser Karl Karlsson på en konkret måte, og demonstrerer derved at KOROs konsulenter og kritikere av Olssons støpning er uten kunstfaglig legitimitet. De driver et regulært falskspill.

For noen få uker siden ble den litterære kritikken refset i mediene. Den gang ført i pennen av Hanne Kristin Rohde, en tidligere politijurist ansatt ved Oslo Politidistrikt, men nå litterær forfatter. Det fikk hun mye pepper for av forfatterkolleger, men også betydelig støtte av kvalifiserte skribenter. Hennes utspill handlet særlig om kritikernes dømmekraft og tilfeldige vurderinger. Egentlig en høyst betimelig debatt, men kritikermakten lot seg ikke rikke.

Det krever naturligvis stort mot å utfordre den institusjonaliserte kritikermakten. Hanne Kristin Rohde kan bite fra seg med et juridisk skarpsinn. Politimannen Karl Karlssen er ikke en gang en amatør i det kunstneriske. Han har da heller ikke noe å forsvare for egen del, bortsett fra noe som i denne sammenheng er uhyre viktig, nemlig å handle på vegne av den kunstinteresserte allmennhet. Dette er faktisk enestående i kunstlivet og avkrever den største respekt. Han må bare ikke la seg dupere av slike sleske og selvsentrerte kritikertyper som Tommy Olsson.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629