Kommentar

Intet symboliserer den globale eliten bedre enn World Economic Forum i Davos. Litt mindre i skuddet i år siden den amerikanske delegasjonen avlyste. Steve Bannon omtaler det som Party of Davos. 12. januar 2019. Foto: Arnd Wiegman/Reuters/Scanpix

Noen påstår at «navnet skjemmer ingen», og at det følgelig ikke betyr stort hverken hvilke navneord man klistrer på venner og fiender, eller hvilke adjektiver man setter attåt for ekstra presisjon. Litterære giganter har, kanskje en smule forbausende, uttrykt støtte til denne «gjøkke så farlig»-tankegangen: Shakespeare sier i «Romeo og Julie» at «a rose by any other name would smell as sweet», mens Goethe lar Faust bryte ut at «Nenn es dann, wie du willst, Nenn’s Glück! Herz! Liebe! Gott! Ich habe keinen Namen Dafür! Gefühl ist alles; Name ist Schall und Rauch». Jeg oversetter bare siste del: «Jeg har ikke noe navn for det. Følelse er alt, navn er bare lyd og røk». Samtidig og på den annen side kjenner vi uttrykk som «The name says it all» og, med et gammelt språks ekstra autoritet: «Nomen est omen» (navn er skjebne). Enhver kan åpenbart finne støtte for sitt syn i sakens anledning; sannheten er ikke entydig, heller ikke på dette området.

Det ovenstående er ment å lede opp til en diskusjon av hvordan medier og politikere omtaler eller benevner sine venner og fiender/konkurrenter som del i samtidens maktspill. Variasjonene i ordvalg og tiltaleform er betydelige, så pass er åpenbart, og ingen skal fortelle meg at det ikke lurer systematikk og hensiktsvurderinger bak hvilke ord og former som foretrekkes. Som vanlig kan eksempler være klargjørende, og vi begrenser oss denne gang til slikt som er ment å merke og advare.

På hjemmebane er ordene «omstridt» og «kontroversiel(t)» vanlig benyttet for all politisk aktivitet som ikke føyer seg inn i hovedstrømsmedias godhetsagenda slik denne er «tilrettelagt for norske tilhøve». Nettaviser som document.no, resett.no og rights.no merkes rutinemessig med disse og lignende adjektiver/adverb som altså fungerer som markeringslamper hvis hensikt det er å varsle mulige lesere og seere: Pass dere, disse nettstedene er ikke kosher og i hvert fall ikke halal, så skulle du finne behag ved det som der skrives, da er du ute på skråplanet. Tror du i tillegg på hva du leser, om ikke annet som et verdifullt korrektiv til det hovedstrømsmediene bringer til torgs, så er du definitivt utenfor «det gode selskap». Selv om direkte og fysisk personmerking – jødestjerner og lignende er tross alt gått av moten – ikke tillates innen vårt meningsklima, så har man godt om «andere Methoden» for å oppnå det man vil. Ikke minst i meningstrange Norge benytter vi oss frikostig av ostrakisme og metoden fungerer utmerket; de som ikke etterkommer menings- og adferdskravene det postmoderne godhetssamfunnet stiller til sine medlemmer, får smake den sure svie enten straffen utmåles på den ene eller andre måten.

Andre typiske formuleringer innen adverb/adjektiv-gruppen er «populistisk», eventuelt «høyrepopulistisk», eller endatil «høyreekstremistisk» når politiske initiativer og grupperinger skal «kvalitetsmerkes» av ledende norske medier og politikere for den menige leser, seer og lytter. Særlig brukes disse sistnevnte betegnelsene om utenlandske bevegelser – Alternative für Deutschland, Sverigedemokraterna og mange, mange andre – som ikke passer inn retorisk eller hva annen adferd angår i det rådende bildet av globalistisk nestekjærlighet som den ene og sanne vei frem mot universell lykke og likhet. Signalet som sendes ut, er igjen det samme: Denne personen eller bevegelsen er ikke bra; hold avstand, omfatt ikke ham, henne eller disse med sympati, for de er ikke som oss, de vil ikke menneskene vel.

La meg nevne et helt blodferskt eksempel (dessverre er adjektivet denne gang skremmende velvalgt) som jeg oppdaget nå nettopp mens jeg skrev første utkast til denne artikkelen. Distrahert og en smule lat svippet jeg under arbeidet innom VGs forside der jeg leste: «Tyskland: Høyrepopulist alvorlig skadet i angrep». Inne i avisen var overskriften modifisert til «AfD-politiker alvorlig skadet i angrep» fulgt av følgende underoverskrift: «En ledende politiker i det høyrepopulistiske partiet AfD er alvorlig skadet etter å ha blitt angrepet av maskerte menn på åpen gate i Bremen». Det er tydelig at avisen med sitt ordvalg vil forklare – og derved vise forståelse for, la deg ikke lure – hvorfor akkurat denne politikeren ble utsatt for vold på åpen gate. Slikt gjøres med automatikk av «the gentle men and women of the press». Hadde det derimot vært en SPD- eller CDU-politiker som var offer, så ville tonen bestemt vært en ganske annen og fordømmelsen mer uforbeholden, da ville man vært både rystet og sjokkert over et slikt skammelig «angrep mot demokratiet». Men når volden rammer en på «ytterste høyre», hvilket er enda en merkelapp som signaliserer «forståelse» for «folkets hellige vrede mot rasister og fascister», dere vet disse som ikke skal tillates å ferdes på våre gater i følge venstremobbens taktfaste rop, da griper man ikke til de store rubrikkene. Slike ofre for «det gode hatet» får nemlig i betydelig grad «skulda sig själva» ettersom de har slike avvikende meninger.

Det er i denne sammenhengen også typisk å se hvordan ordet «nasjonalistisk» er blitt vrengt og vridd for å passe inn i en overordnet agenda der globalister og internasjonalister i kraft av sin ideologi automatisk utmales som gode og rause, mens deres meningsmotstandere merkes som snevre, innskrenkede og egoistiske. Man er til og med frekk nok til å omskrive krigshistorien for å nå dette målet; kampen mot nazi-Tyskland fremstilles som om den foregikk mellom liberalt demokrati på den ene siden og innoverskuende, seg-selv-nok nasjonalisme på den andre helt frem til Berlins fall i 1945. Jo da, Tyskland under nazismen var en aggressiv nasjonalstat der fremmedfiendtligheten etter hvert vokste til monstrøse dimensjoner, men er det virkelig så at hans krigsmotstandere – de allierte, kommunistiske så vel som kapitalistiske – representerte ideologier som fornektet nasjonalstatenes sentrale rolle i folkenes kamp? Var de alle liberale demokrater, hva nå det måtte bety, snarere enn nasjonalister? Overhodet ikke, det var en allianse av særdeles patriotiske og selvbevisste nasjonalstater som knuste nazismen – ikke minst for kjernelandene i Sovjetsamveldet (Russland) og Det britiske imperium (England) gjaldt dette – ingen løselig koalisjon av menneskerettighetsstyrte demokratier med et FN-foster i magen og en drøm gjemt i hodet et sted om at morgendagen ville bli grenseløs og preget av alles vennskap med alle. Seierherrene var ikke fjollete drømmere, disse kom først senere på banen da historien skulle omskrives i den nye ideologiens tjeneste slik vi i vårt land nå ser det gjort ved hver eneste 17. maifeiring.

Det ovenstående munner ut i følgende konklusjon: Ingen gode grunner finnes til å innrømme venstreliberalerne definisjonsmakten over kjerneord og -begreper i vårt politiske språk, like lite som de skal ha sensurrett over andre vanlige uttrykk under henvisning til at dette eller hint plutselig skal være blitt krenkende for en eller annen «svak» gruppe. Betydningen og anvendeligheten av ord som «nasjonalistisk» skal bestemmes av oss som ser nasjonen som det viktigste uttrykket for et folks evne og vilje til å skape et genuint fellesskap. Med en ny terminologi som jeg har en viss sans for: Vi er «somewheres»med hjemstavnsrett og rotfestet tilhørighet til en bestemt historie, et land og et folk, ikke «anywheres» for hvem alt er like nært eller fjernt.

Vi er nasjonalister snarere enn internasjonalister eller globalister hvis det er langs denne aksen at en todeling skal tvinges ned over folks meninger og holdninger. Ordet kan brukes med største frimodighet av oss nasjonalkonservative, for det er ganske uten brunstenk og reflekterer intet som patriotiske nordmenn behøver å be om unnskyldning for. Språklige tvangstrøyer eller andre forsøk på å presse oss inn i ideologiske kategorier som passer dem, men ikke oss, fungerer bare dersom vi tillater globalistene å definere vår virkelighet som de vil, med ord som de finner det opportunt å benytte i sin evige higen etter makt og rikdom. En slik ære har de ikke gjort seg fortjent til. Heller ikke på dette området skal de få ta fra oss det som rettelig er vårt.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her