Tavle

Det er T.S. Eliot som står for observasjonen at menneskene ikke tåler for mye virkelighet. Det vil helst fortrenge det ubehagelige.

Men med politisk korrekthet snakker vi om noe annet: Et ønske og et program om ikke å kalle en spade en spade. Når journalistene rykker ut for å dekke en grusom hendelse, er det ikke for å rulle den opp, men finne en vinkel som beroliger: Vi står alle sammen mot en ondskap som ikke har noe med «oss» å gjøre.

NTB har hatt en reporter i Marokko som møter norske fotturister og lokalbefolkningen. Alle er sjokkert over det som har skjedd. Det er helt utenom det vanlige. Noe atypisk.

Reportasjen er merkelig flat. Hvorfor blir det ikke stilt ubehagelige spørsmål om hvor jihadistene kommer fra? Neppe fra månen.

Vi står ikke på bar bakke når det gjelder å forstå radikalisering. Hvor stort er salafistmiljøet? Hvor mange moskeer har de? Blir det ført noen kontroll med dem?

Et annet forhold som glatt forbigås, er sivilbefolkningens holdning. De fordømmer drapene. Selvsagt gjør de det. Det truer jo deres viktigste inntektskilde. Men ut over det: Hva gjør de? Foretar de seg noe overfor radikale imamer, eller er de redd for å legge seg ut med dem? Inntrykket man sitter igjen med, er at folk er redde for å ta et oppgjør fordi det kan utlegges som et angrep på islam.

Vi ser at mediene har to ulike tilnærminger: Forsikringer om at marokkanerne føler og mener det samme som oss. Vreden reserveres innfødte som sender den bestialske videoen til etterlatte og skriver stygge ting i meldinger til dem. Fordømmelsen er reservert våre egne.

Noe NTBs utsendte går i ring utenom, er hva som vises på videoen. Det heter at den er sett av svært mange i Marokko. Hvordan reagerer folk? Det måtte være mulig å gå tettere inn på folk og spørre dem hvordan slik bestialitet i islams navn er mulig. I stedet slipper folk med en overflatisk fordømmelse.

Det vi savnet hos NTBs reporter, var en menneskelig reaksjon på det videoen viser. Den er nå bekreftet å være ekte. Det disse jentene gjennomgikk, forsvinner ikke. Deres skjebne har gjort uutslettelig inntrykk. Ikke bare fordi de ble angrepet på fottur, men måten det skjedde på.

Kulturredaktør for den italienske ukeavisen Il Foglio reagerer på en måte som er mer i tråd med det vi selv føler:

Giulio Meotti: Jeg så nettopp videoen av de to skandinaviske jentene i Marokko. Menneskeheten har en naturlig tendens til å venne seg til de verste grusomhetene. Og i femten år med journalistikk har jeg sett så mange lignende nedslaktinger: amerikanske soldater, lojale kristne, jødiske journalister… og jeg har aldri senket blikket foran disse forferdelige islamister. Jeg leste alle detaljer om hvordan de kastrerte israelske utøvere i München ’72 og fikk barna i Beslan til å drikke sitt tiss før de drepte dem. Men videoen til de to jentene klarte jeg ikke, og jeg tok ut lyden, etter å ha hørt de første skrikene mens de skar av hodet hennes. Det vil være irrasjonelt, men med en kvinne er det annerledes. Ikke engang griser vil bøndene i mitt land gi en lignende død. I videoen ser du en ensom jente, på bakken, i undertøy, med en skjorte, i hendene på en gjeng dyr. Jeg tenkte på foreldrene deres mens bildene rant ut. Det er ikke mye å kommentere. Det er å håpe at morderne deres blir funnet og drept. Og at Vesten, som den videoen er adressert til, forstår en gang for alle at det ikke er mulig å forhandle, noe som blir sett på som svakhet eller feighet, med ideologien til de som gjør dette. Bare krig er mulig.

 
 

Kjøp alle tidsskriftene fra Document Forlag her!