Sakset/Fra hofta

Arbeiderpartiets Martin Kolberg reagerer på Fremskrittspartiets motstand mot FN-pakten om migrasjon. Dette må Erna Solberg stoppe, det er «reaksjonær nasjonalisme», sier Kolberg.

På vaglen sin i stortingssalen sitter syvende far i huset og smatter. Han prøver ut kombinasjoner av de styggeste ordene han kan: «Reaksjonær». «Nasjonalisme». «Rasist» hadde vært fint å få med, men han må begrense seg. Dessuten gir de andre ordene nesten samme konnotasjoner, ikke sant? Kolberg slutter å smatte. Han renser halsen og tar sats:

– Hva er det vi hører fra Fremskrittspartiets representanter? Hva er det uttrykk for egentlig? Jeg har sittet på plassen min og smattet på uttrykket, og veid det frem og tilbake, men jeg kaller det «reaksjonær nasjonalisme». Dette bør det settes en demper for, sa Kolberg fra Stortingets talerstol.

Dette er godhetstyranniet i fri utfoldelse: Den som er uenig med meg er en bakstreversk idiot og et kaldt, dårlig menneske. Såpass dårlig at statsministeren bør gripe inn, faktisk. Da må det være alvor.

Kolberg roper på mamma

Mønsteret er gjenkjennelig: I stedet for å møte meningsmotstandere med blanke våpen i skarp debatt, roper Kolberg på mamma Erna: – Mamma, Jon sa slemme ting i stortingsdebatten i dag! Du må kjefte på ham!

Det er noe pinlig og hjelpeløst infantilt over denne mamma-refleksen, som Kolberg vel å merke ikke er alene om på venstresiden. Erna fikk flere oppfordringer om å stoppe kjeften på Listhaug under valgkampen i fjor.

Det er noe uklart om Kolberg vil utstyre Frp-erne med lydddemper eller helt stoppe kjeften på dem. Uttrykket «bør det settes en demper for» er en språklig nyskapning.

«Denne type krefter…»

Martin Kolberg beklaget seg også over Høyre:

– Jeg beklager at Høyres representanter, med den verdikonservative tradisjonen de har, sitter stille nå det gjelder realitetene i saken. Utenriksministeren holdt en strålende innlegg da hun tok avstand fra dette, men i debatten ble det stille. Det bør det ikke bli, fordi det er denne type krefter i Europa som truer seg frem fra punkt til punkt. De må stoppes. Dette er en verbal kamp, en politiske diskusjon som må komme frem i det offentlige rom. Derfor er det nødvendig å sette tydelige merkelapper på dette.

Merkelapper. Stempling. Dette liker han, her er han på hjemmebane. Det er «denne type krefter i Europa som truer seg frem» og «må stoppes» – akkurat som på 30-tallet, ikke sant, Kolberg?

Virkeligheten presset inn i en enkel diktomi. Kampen mellom det gode og det onde.

Det kan være nyttig å lytte til Kolberg, for slik kan vi lære oss å kjenne igjen hvordan venstresiden «argumenterer». Man foretrekker å karakterisere sine opponenter. Kalle dem ting. I Kristelig Folkeparti, som i stor grad har plassert seg på venstresiden, var det tidligere i høst uhyre populært å si at Frp var «kalde» eller at de ville ha et «kaldt samfunn».

– Mangel på nestekjærlighet

På Evangeliesenterets sommerstevne i fjor beskyldte Kolberg Sylvi Listhaug for å omtale innvandrere i strid med kristne verdier.

– Jeg ber dere legge merke til mangelen på kristen forståelse av nestekjærlighet, i måten hun omtaler medmennesker på, sa Kolberg til deltagerne på det kristne sommerstevnet med flere tusen deltagere fra hele landet onsdag.

– Hun omtaler folk som har rømt fra død og fordervelse som om de skulle være et problem for oss, la han til.

Listhaug kommenterte lakonisk: – Jeg tror ikke det er opp til Martin Kolberg å dømme over levende og døde.

Når argumentene tar slutt

Klassikeren er å angripe «tonen», å slynge ut anklager om manglende «anstendighet».

Denne leken er uhyre trettende i lengden, men hangen til å ville debattere debatten er egentlig et godt tegn.

Når man ikke har flere argumenter igjen, angriper man tonen. Man går over til å karakterisere motstanderne.

Det er der Kolberg er.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.

Les også

-
-
-
-