Når USA handler militært eller utenrikspolitisk, går det sjelden lang tid før den samme forklaringen dukker opp i svensk debatt: Det må handle om religion – gjerne i sin mest dramatiske form. Dermed fylles mediene av teorier om apokalypse, dommedagsforestillinger og «kristen nasjonalisme». Men hva skjer når analysen blir mer fristende enn sann?

Få fremmer teorien om at Donald Trump vil føre til verdens undergang like konsekvent som den svenske professoren i kirkehistorie, Joel Halldorf.

I intervjuer har Halldorf beskrevet hvordan deler av den amerikanske kristne høyresiden ser Midtøsten gjennom et bibelsk raster. Han snakker om «apokalyptisk sionisme» og om en forestilling om at det er en «hellig plikt» å støtte Israel.

Halldorf snakker om «en fraksjon innenfor den kristne høyresiden» som knytter angrepet på Iran til bibelvers som beskriver det siste slaget som vil føre til Jesu gjenkomst.

– Når Trump starter denne krigen, blir det sett på som å følge Guds manuskript. En hellig krig, sier Halldorf.

– Apokalyptisk kristensionisme er en viktig drivkraft for mange rundt Trump: De bør støtte Israel i utenrikspolitikken, og de bør også ta opp kampen mot Iran.

Det er en fortelling som har alt: religion, konflikt, dramatikk.

Og den passer perfekt inn i et svensk selvbilde der religion – særlig konservativ kristen tro – gjerne fremstilles som noe irrasjonelt, følelsesstyrt og i bunn og grunn farlig.

Nettopp derfor burde den behandles med større varsomhet.

Fra marginalt fenomen til hovedrolle

Halldorf er selv tydelig på at de han omtaler som «kristne nasjonalister», utgjør en minoritet.

Likevel er det nettopp denne minoriteten som i svensk debatt gang på gang får tre inn i rollen – ikke bare som forklaring på utenrikspolitikken til verdens mektigste land, men også som apokalypsens ryttere.

Det faktum at president Trump har forlatt presbyterianerne for å slutte seg til de ikke-kirkesamfunnsmessige kristne, blir sett av Halldorf som nok et tegn på at apokalypsen er nær:

– Forkynnelsen er høyoktan, forestillingene er upolerte, og budskapet er ofte velstandsteologi: Hvis troen din er sterk, kan du forvente helse og rikdom. Verden beskrives som en kamp mellom lys og mørke, der åndelig drepte individer spiller en nøkkelrolle. Karisma er viktigere enn karakter, skriver Halldorf.

– De frelste fremstilles som mini-guder hvis åndelige kraft kan brukes til å manifestere en lys fremtid. Det er selvhjelp på steroider.

Det er en bemerkelsesverdig skjev logikk: Når våre egne land fatter beslutninger som i praksis innebærer å støtte og drive frem militære konflikter, snakker man om nødvendighet, strategi, ressurser og maktbalanse. Når USA gjør det samme – for å sette en stopper for et brutalt morderregime – henvises det i svensk debatt til teologiske forestillinger om endetiden.

Men dette er ikke analyse. Det er en selektiv tolkning fra en liberalkristen, woke-orientert venstreside som betrakter all form for kristen tradisjonalisme som uttrykk for mørke krefter.

Den intellektuelle snarveien

Begreper som «kristen nasjonalisme» fungerer i denne sammenhengen mindre som analytisk verktøy og mer som retoriske snarveier. Det Halldorf i praksis sier, er at vi vet hvem vi har med å gjøre: Fienden. Det er Oss mot Dem. Gode mot Onde. Liberale mot Høyreekstreme. «Finkristne» mot «Styggkristne».

Det er en bekvem forklaring. For i det øyeblikket man tar den i bruk, slipper man å gjøre det vanskelige og krevende arbeidet: å faktisk analysere geopolitikk.

Men virkeligheten er langt mer prosaisk – og samtidig mer kompleks. For uansett hva skandinaviske woke-kristne måtte tro, formes ikke USAs handlinger i Midtøsten primært av Johannes’ åpenbaring.

Amerikansk utenrikspolitikk formes av strategiske interesser: militære allianser, energistrømmer og regional maktbalanse. Det er den samme logikken som gjelder for alle stormakter. Når det gjelder Trump-administrasjonen, har USA også bestemt seg for å gi iranere den første reelle sjansen til frihet siden 1979.

Å erstatte dette med henvisninger til referanse til apokalyptiske visjoner, er ikke å utdype analysen – det er å bytte den ut med noe mer dramaturgisk tiltalende.

Den svenske refleksen

Det finnes også noe avslørende i hvem denne typen forklaringer brukes om. Når amerikanske kristne engasjerer seg politisk, snakker man om apokalyptikk. Når Svenska kyrkan eller Den norske kirke driver politikk, snakker man om verdier.

Når tradisjonelt kristne mennesker har overbevisninger – selv når de handler om å beskytte liv – blir de mistenkeliggjort. Når woke-kristne har overbevisninger – selv når de legitimerer død – normaliseres det.

Denne måten å resonnere på sier noe grunnleggende om svensk offentlighet: tradisjonell kristen tro sees ikke som en mulig kilde til rasjonell handling, men som et avvik som må forklares.

Bekvemt – men misvisende

Dette betyr ikke at Halldorf tar feil i alt. Selvfølgelig finnes det religiøse strømninger i USA som tolker verdenspolitikken i lys av bibelske tekster. Religion spiller dessuten en langt mer synlig rolle i amerikansk politikk enn i svensk og norsk.

Men å gjøre dette til hovedforklaring er noe annet. Det er å velge den mest spektakulære forklaringen fremfor den mest sannsynlige.

Det er her analysen svikter – og blir bekvem.

Halldorf tilbyr en enkel fortelling der kompleks geopolitikk reduseres til en mistenkeliggjort kristendomstolkning, følelser og ideologi. Der «de andre» fremstår som irrasjonelle – og han selv som den rasjonelle betrakter.

Å resonere slik kan sammenlignes med å tisse i buksa når man fryser: Det gir kanskje en varm følelse i øyeblikket, men det er ikke særlig holdbart.

Trump: et speilbilde

La meg likevel gi Joel Halldorfs resonnement honnør på ett punkt: det fyller en funksjon i svensk offentlighet. Han tilbyr en forståelig – og for mange tiltalende – fortelling om en kompleks verden.

Men når svensk debatt gjør apokalyptikk til nøkkelen til amerikansk politikk, skjer det samtidig noe paradoksalt: Vi tror vi forklarer verden. I virkeligheten avslører vi vårt eget fordreide bilde av den.

For når Trump fremstilles som apokalypsens oransje rytter, er det ikke nødvendigvis USA som blir mer forståelig – det er vår egen trang til å forenkle som blir synlig.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.