Kommentar

De gule vestene gir seg ikke og bildet av dem overskygger nå Macrons når det gjelder hvem og hva som symboliserer Frankrike. Foto: Benoit Tessier / Reuters / Scanpix.

På bakgrunn av det politiske opprøret som herjer i Frankrike, er det en tankevekker at landet blir rangert på bunnen i en undersøkelse av hvor åpne vestlige land er for ulike politiske meninger, med andre ord hvor åpent et land er for politisk dissens. I undersøkelsen rangeres sju land i den vestlige verden på en skala etter hvor stor meningsfrihet det er i landene. Undersøkelsen, som er gjennomført av det franske meningsmålingsinstituttet Libertex, viser at presumptivt menings-ufrie land, som Russland og Ungarn, skårer høyere enn Frankrike på instituttets ranking, mens USA, ikke uventet, ligger på topp.

Med tanke på den meningskontrollen som franske myndigheter har satt i verk gjennom lover og reguleringer, er det ikke merkelig at Frankrike suverent befinner seg på bunnen i denne undersøkelsen. De eneste landene i Vesten som kunne konkurrere med Frankrike om bunnplasseringen, Tyskland og Sverige, er dessverre ikke med i undersøkelsen, heller ikke Norge, som trolig også ville ha fått en plassering ned mot bunnen. Danmark derimot, den eneste nordiske staten som er med, er det landet der menings- og informasjonsfriheten er størst av de sju landene, etter USA.

Libertex opererer med flere parametre eller kriterier for å måle den politiske friheten/ufriheten i de undersøkte landene. Blant disse kriterier er fravær av lover mot såkalt hatprat, et upartisk rettssystem, myndighetenes vilje til å be Facebook og Google om å sensurere det myndighetene mener er uakseptable politiske meninger, antall nyhetsbyråer i det enkelte land og muligheten til å holde åpne diskusjoner uten at regjeringene utøver sensur.

Rangeringen til Libertex er ingen overraskelse, men en bekreftelse på det inntrykket man kan få som observatør av forholdene i de nevnte landene. Det som kan være en liten overraskelse, er at både Russland og Ungarn, som de politisk korrekte elitene i Vest-Europa og USA for lengst har definert som i det minste autoritære, er rangert høyre enn Frankrike, ja, Ungarn er også rangert foran Italia.

Den fremragende amerikanske professoren og samfunnsanalytikeren, Paul E. Gottfried, som kjenner forholdene i Tyskland svært godt, skriver i The American Conservative at Tyskland garantert ville ha plassert seg på bunnen, om landet hadde blitt tatt med i undersøkelsen. Gottfried ser den bedrøvelige situasjonen for fri menings- og informasjonsutveksling i Frankrike og Tyskland som et utslag av den statlige, «antifascistiske» og sosiale ingeniørkunsten som særlig foregår i de to landene, men som er operativ over store deler av den vestlige verden.

Dette er en politikk som legger menings- og informasjonsfriheten under press i vestlige land, og som ifølge andre samfunnsanalytikere (Pascal Bruckner, Alain Finkielkraut, Douglas Murray, osv.) peker henimot et politisk korrekt meningsdiktatur, der de innfødte befolkningenes ytringsfrihet blir suspendert for å kunne gjennomføre de politiske og kulturelle elitenes multikulturelle prosjekt. Trusselen mot demokratiet kommer, ifølge disse samfunnsanalytikerne, altså ikke fra høyrekonservative og populistiske strømninger, som protesterer mot globalismen til de politiske elitene i Vesten, men fra disse elitene selv.

Det er Tyskland og Frankrike som har drevet «krigen» mot menings- og informasjonsfriheten lengst i de vestlige landene. Begge land har innført omfattende lover mot såkalt hat-tale og lover som for eksempel forbyr folk å nekte for at massedrap på armenere ble begått av Tyrkia under første verdenskrig (1915). Det er ikke bare ulovlig å benekte at massedrap på armenere fant sted, men det er straffbart å trivialisere drapene og trekke såkalte upassende slutninger om drapene. Lærere ved skoler og universiteter og journalister er pålagt å se på massedrapene som folkemord, hvis ikke, risikerer de straff. Dette er nye lover, men fra før av er det, i hvert fall i Tyskland, straffbart å benekte Holocaust.

Franske og tyske myndigheter straffeforfølger også kritikere av muslimsk innvandring. Den franske journalisten Éric Zemmour, ble for noen år siden rettsforfulgt og dømt for i et fjernsynsprogram å ha sagt at de fleste narkolangere i Frankrike er arabere eller svarte. En slik påstand (om den er sann eller ei, er uten betydning) oppfattes som hatkriminalitet. På den andre siden bryr myndighetene seg ikke om, eller forsøker å se bort fra, antisemittiske utspill og aksjoner begått av muslimske aktivister.

Gottfried mener at mediene sammen med myndighetene i disse landene (men også ellers i Vest-Europa) forsøker vri slikt muslimsk hatprat om til å bli til at det egentlig kommer fra høyre-ekstremister i den innfødte befolkningen (jfr. Norge, der det ifølge den politisk korrektheten er Frp og Sylvi Listhaug som representerer hatpratet og trusselen mot demokratiet, og ikke islam).

Begrensningene på ytringsfriheten og angrepene på demokratiet fra de politisk korrekte elitene i Vesten, er altså en del av de tiltakene som disse elitene mener er nødvendige for å få gjennomført sitt prosjekt om å gjøre Vest-Europa’s land til multikulturelle samfunn.

Lavinntektsgruppene og arbeiderbefolkningen i disse landene blir følgelig i stor grad ekspropriert til fordel for (asyl) immigranter, som går elitene til hånde og som samtidig gir dem nødvendig politisk oppslutning for fortsatt å kunne sitte med den politiske makten. Immigrantene gir også elitene billig arbeidskraft som kan brukes i lavtlønnede service-yrker, til å oppvarte og vaske opp i restauranter, til å passe barna og klippe hekkene til det nye politisk korrekte borgerskapet, slik som den franske sosiologen, Christophe Guilluy, sier det. De landene i Europa som er kommet lengst i denne utviklingen, er Tyskland, Sverige, og ikke minst Frankrike, der denne politikken nå har ført til politiske protester og opptøyer mot det multikulturelle Europas iherdigste entreprenør, den finansliberale og globalistiske Emmanuel Macron, en av de ypperste representantene for den nye tid og det nye, multikulturelle Europa.

Den franske arbeiderklassen som før bodde i kommunale leiegårder i forstedene til storbyer som Paris, i det som en gang ble kalt det røde beltet, har skrumpet inn i antall og er nå i stor grad bebodd av muslimer som har flyttet inn, mens de franske arbeiderne er flyttet ut til mer landlige områder, ifølge Guilluy. Hvis en hvit, innfødt person i dag går flytter inn i en av de offentlige leiegårdene i de franske forstedene, oppfattes han som en inntrenger i muslimsk område.

Et norsk sidestykke til evakueringen av den innfødte arbeiderbefolkningen fra forstedene i franske storbyer, finner man i Grorud-dalen i Oslo, som nå i stor grad er overtatt av immigranter fra fjern og nær. Framtiden kommer også til deg, som det heter i reklamen.

Den franske arbeiderklassen har «rømt på landet», og de i hovedsak muslimske immigrantene har rykket inn i de evakuerte nærforstedene og tatt bolig i de kommunale leiegårdene. Mens de innfødte på landet må ha bil når de skal til byen på jobb, nyter immigrantene fordelen av offentlig subsidiert transport i form av t-bane, tog og buss når de skal til byen for å gjøre lavstatusarbeidet for den ideologiproduserende og politisk korrekte skravlekassen som styrer Frankrike. Store deler av den styrende, politisk korrekte middelklassen har allerede flyttet inn i byenes kjerneområder, ofte tidligere industriområder som er blitt gentrifisert, slik som Aker brygge og Grünerløkka i Oslo. Med et slikt bo-mønster blir bilen, bensin- og dieselprisene viktig for de franske arbeiderne. De som på denne måten er avhengig av bilen, pådrar seg ikke bare dårlig råd og dårlige livsvilkår, men også forbannelser og røde kort fra de urbane miljø-elitene som vil ha bort både bilene og den gamle miljøtilsvinende industrien og arbeiderklassen. De blir jo av elitene betraktet som annenrangs mennesker, eller «deplorables», som den hyperarrogante Hillary Clinton kalte den amerikanske versjonen av denne samfunnsklassen.

Det er også disse «deplorables» som står bak gateopptøyene som har preget Frankrike den siste tiden, ispedd innvandrerungdommer som ser sitt snitt til å sette fyr på enda flere biler enn før. Dette er mennesker som er blitt fjernet fra den geografiske nærheten de tidligere hadde til de meste dynamiske sektorene i fransk økonomi i og rundt store byer som Paris, Lyon og Bordeaux, som produserer varer og tjenester for det globale markedet. Men det globale Frankrike trenger ikke lenger disse menneskene. Protestene deres vil etter hvert dø ut, livene deres vil bli stadig mer miserable, og til slutt vil de bli glemt og forsvinne i det nye multikulturelle paradiset som Macron og hans folk så intenst jobber for, dag og natt.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!