Kommentar

Partileder Jonas Gahr Støre (Ap) leker gjemsel under et besøk i Haugesund turistforening og barnehage i Djupadalen tirsdag formiddag i forbindelse med Arbeiderpartiets valgkampturné på Vestlandet. Han gjemmer seg bak «Jonas-treet» som han avduket noen minutter tidligere. Jonas-treet var treet han gjemte seg bak da han var på tilsvarende besøk i Djupadalen i 2013. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Disse ord står i dagens Aftenposten og er forfattet av en fransk professor ved NTNU, George Chabert. Om det er en arbeidsulykke at han kommer på trykk, eller om Aftenposten har rodd seg så langt utpå at de ikke lenger forstår andre budskap enn sitt eget, skal være usagt.

Men la oss slå fast: Det Chabert skriver er stikk i strid med alt Aftenposten har stått for de siste tyve år.

Venstresidens blindsone i innvandringsdebatten

Chabert representerer et syn som sjelden slipper til i offentligheten, selv om det trolig deles av mange: Det går på tvers av den klassiske høyre-venstreaksen: Innvandringen ødelegger velferdsstaten og arbeiderklassens posisjon og lønninger. Når dette ikke er like synlig i Norge som i f.eks USA, skyldes det en ting: Oljepengene. Men selv med oljepengene er det lett å se at dagens velferdssystem vil rakne. Det blir flere og flere egenandeler og gebyrer for offentlige tjenester som ikke står i forhold til arbeidet som utføres.

Cui bono?

Hvem tjener på det? spurte vi på venstresiden på 60-tallet. Vi tok aldri begrunnelser for det den utga seg for. Vi trodde det alltid det var et bakenforliggende motiv. Vår oppgave var å avsløre maktstrukturene.

I dag blir det ikke stilt spørsmål ved offentlige begrunnelser. NRKs Philip Lote sier i morgensendingen at EU avslo Trumps ønske om å gjenoppta Russland som medlem i G7, fordi de ville at klubben bare skulle være for «liberale demokratier». Men skjuler at EU er langt mer diktatur-vennlig enn USA for øyeblikket.

Men Russland er blitt et politisk kort som Trumps motstandere har kunnet bruke, selv om Merkel er langt mer Russland-vennlig i sin politikk.

Splitt og hersk

Hvor ble kynismen av? Den hadde en funksjon. Chabert er ikke i tvil om at innvandringen ble begynt av en elite som ønsket seg instrumenter for å styre og herse med befolkningen slik at den ble mer medgjørlige.

President Georges Pompidou åpnet for innvandring, ikke fordi det fylte et behov for arbeidskraft i Frankrike, men for å kunne presse lønningene ned, noe han innrømmet i 1973.

Økt arbeidsledighet førte til redusert innvandring noen få år senere. Det var da man fant en moralsk begrunnelse for masseinnvandring: Giscard d’Estaing innførte familiegjenforening i 1976. Det hjelper lite at han 42 år senere betegnet tiltaket som sin største feiltagelse som fransk president.

Det har vært lite avbikt og unnskyldninger fra norske politikere, selv etter at de har gått av. Et lite pip var da Gro Harlem Brundtland unnskyldte seg med at det var sosionomer som la ord i munnen på dem om at innvandrerne måtte få beholde sin egen kultur og slippe å integreres.

Endrer maktforhold

Masseinnvandringen endret maktforhold. Det som en gang var klassemotsetninger ble nå et spørsmål om moralsk anstendighet. Arbeiderne sto avvæpnet. Den som opplot sin munn var usolidarisk med arbeidere fra andre land. Nå som konsekvensene er vanskelig å skjule, er rasisimekortet blitt nyttig. Det trekkes stadig oftere.

Hva gjør det med befolkningen? Det får vi ikke svar på. Bare en endeløse jeremiade om hat, hat og atter hat.

Det franske kommunistpartiet skjønte raskt hva som kom til å skje. Arbeidsgiverne ville dra nytte av en føyelig og billig arbeidskraft uten klassebevissthet.

Masseinnvandring var åpenbart et middel for å senke franske arbeidstageres lønnsnivå og i tillegg splitte arbeiderbevegelsen. Muligheten for effektive streiker ville opphøre.

Trumf

Velgerne forlot venstresiden i skarer. Ledelsen måtte velge mellom lojalitet til egne medlemmer og de potensielt nye, for hvem klassekamp var et ukjent begrep. Det samme gjaldt ytringsfrihet. Den ble overlatt til det nye høyre.

Dermed oppsto en underlig konstellasjon: Venstreorienterte akademikere og forretningsinteresser sto sammen om å rettferdiggjøre og forsvare masseinnvandring.

Dette skiftet er så frekt at eliten ble nødt for å ta sterke midler i bruk for å skjule det:

Dagens politiske debatt om innvandring er innskrenket til spørsmål om «verdier», der all diskusjon er forbudt.

«Toleranse» er den helligste verdi. De som er imot dagens «verdier», frakjennes all fornuft og rasjonalitet.

Når man ikke lenger kan støtte seg på argumenter, gjenstår avvisning, hat og i siste instans vold.

Orwellsk

Vesten har fått en ny orwellsk virkelighet: De som snakker høyest om demokrati og toleranse er de som minst tåler det. De deler denne løgnaktighet med muslimene som har lært å snakke dobbelt: Et budskap internt, et annet eksternt. Vi ser en grad av sofistikasjon som ikke var der for få år siden. Trolig et resultat av at muslimer født i Europa har fått høyere utdannelse.

Men de har vokst opp innenfor en osteklokke og aldri blitt konfrontert med motforestillinger, heller ikke på universitetet. Når de møter seriøs kritikk kan de bare svare med fraser. Det blir ingen samtale.

Når NRK lager et nytt program som heter Enighet, der målet er å bli enige, er det illustrerende og pinlig.

Befolkningsutskiftning

Chabert beskriver det som er selve motoren i befolkningsutskiftningen: Det moralske imperativ/mandat. Eliten har gitt seg selv det moralske mandat til å skaffe seg et nytt folk. Det gjør alvor av Brechts bitre ord fra 1953. Kommunistene i DDR klarte det ikke. Men vestlig teknologisk avansert, men politisk primitiv elite, klarer det.

Kronen på verket er at ethvert krav fra arbeiderklassen om en rettferdig omfordeling av rikdom nå kan avfeies med henvisning til de nye landsmenn som må «integreres» og derfor prioriteres.

De regjerende klasser trenger ikke nye argumenter til forsvar av det liberale samfunnet: Venstresiden tar seg av den saken ved å fremme innvandring. Det er heller intet behov for å kalle arbeiderne «banditter» og «elendige», som i 1871. Det holder med «deplorables» og «white trash» i USA; «latte» og «analfabeter» i det velutdannede Frankrike.

Chaberts resonnement munner ut i et forsvar for deplorables. Det er illustrerende at Arbeiderpartiet ledes av en duks fra vestkanten som driver skattetriksing for å skjule sin store formue. Det er tragisk og patetisk. Hvilke arbeider kjenner seg igjen i Jonas Gahr Støre? Selv it-slaver vil ha problemer med det.

 

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-
-