Kommentar

Mandag 23 juli klarte en gråtende kvinnelig aktivist å stoppe en utvisning fra Sverige. Kvinnen nektet å sette seg ned da flyet skulle ta av – fordi en utvist afghaner var ombord. Facebook

De som nærer et lønnlig håp om å få en oppgradert komparativversjon av Marilyn Monroes klassiske film i denne artikkelen, bør umiddelbart la alt håp fare. Vi skal isteden til norsk politikk og retorikk som ikke inneholder mer romantisk komedie enn kan tåles selv med barn til stede, spesielt ikke etter at politisk korrekthet og blodferske «me too»-filtre har gjort samfunnsdebatten enda mer klinisk kjønnsløs. La meg imidlertid være mer presis angående overskriften og temaet: Det er den stadige masingen i politiske og mediale kretser om at vi trenger flere «varme armkroker» og et «varmere samfunn» jeg vil innom. Hva innebærer disse språklige besvergelsene? Finnes det realiteter bak dem? Motsatt for dem som anklages for å skape «et kaldere samfunn med murer istedenfor broer mellom menneskene»; hvor mye hold er det i disse påstandene? Og om vi forsøker det nesten umulige, å overblikke hele språkgrauten i all sin inkonsistens: Hva forteller valget av slike ord om refleksjonsnivået hos dem som stadig etterspør «ikkje berre mykje, men meir sol og varme» i forholdet mennesker imellom?

Det faller naturlig i sakens anledning å anføre et par-tre rimelig ferske skandinaviske eksempler på emosjonalitet innen politikken. Både i Sverige og Norge finnes det nok å ta av når grenseløs, tanketom følsomhet skal illustreres.

Gråtejournalistikk i aktivismens tjeneste ser ut til å være en moteretning hos vår østlige nabo. Ikke før hadde den 21 år gamle sosionomstudenten Elin  begått det etiske karstykket (jeg ber så meget om unnskyldning dersom formuleringen er sexistisk krenkende) å hindre repatriering med fly av en voldsdømt afghaner – feil mann, viste det seg, men skitt au – fra Göteborg, før frilansjournalisten Åsa brettet ut sin emosjonelle inkontinens fra en såkalt migrantkaravane i Mexiko. De etiske frontene som ble trukket opp, var så klare at selv blinde og døve kunne forstå hva det dreide seg om i kvinnens hode: De gode var mammaer og barn som led, mens ondskapen var selveste Donald Trump, det nærmeste man kommer en satanisk figur i samtidens avkristnede begrepsverden. Den Stygge Mannen vil hindre de trengende i å komme inn i USA, hvilken svinaktighet!

Her til lands har vi over tid kunnet følge sjelesmerten som har rammet unge Simen, Kjell Magne Bondeviks sønnesønn, etter at de gode røde tapte mot de langt fra fullt så gode blå i kampen om KrFs politiske retningsvalg. Den 18 år gamle lederen av Akershus KrFU tok til tårene i nederlagets stund hvoretter han skrev en kronikk i Aftenpostens barne- og ungdomsseksjon(!)  der han tvilte på om sånne som han virkelig var velkomne lenger i partiet. Jo da, forsikret seierherre Ropstad, «Selvfølgelig trenger vi din tydelige, engasjerte og dyktige stemme i KrF, Simen!»Dette var tydeligvis ikke nok, viste det seg senere, for på TV2-nyhetene 19. november var den fortsatt dypt krenkede Simen igjen ute med kritikk av partiets seiersfalang, nå med beskyldninger om at de blå hadde opptrådt svikefullt. Det aller siste jeg har registrert, var at KrFU-fylkeslederen 22. november, igjen i Aftenposten Si;D, forkynte at han nå hadde tvilt seg frem til likevel, tross alt det vonde, å bli stående i partiet. Ja ja, sånn går no dagan; alltid kjekt med viktige nyheter om dem som fremtidig skal lede landet.

Skjønt egentlig er det så man må gni seg i øynene over infantiliseringen av politikken. Hvorhen er vi på vei dersom offentlig tårepersing skal bli gangbar mynt innen samfunnsstyret? Er virkelig det barnaktige opphevet til spesielt etisk høyverdig i samtiden, eller er det bare «emosjonelle glipptak» vi har måttet bevitne?

Det er dessverre alt annet enn utypisk, det ovenfor anførte, men tvert imot særkjennende for den alternative kompetanse som preger dem som føler og mener mye, men kan og forstår lite. Samfunnsidealene, også de politiske, er blitt feminisert så vel som infantilisert, og jeg vil gjerne si noe om konsekvensene.

La meg først få presisere folgende – det burde være unødvendig, men likevel – i et lønnlig, men trolig fåfengt håp om å unngå anklager om misogyni og barneforakt: Jeg har den største respekt for både kvinner og barn. Blant førstnevnte er det ikke sjelden å finne et like godt, og stundom bedre, kognitivt nivå som hos deres brødre eller ektemenn, og mange barn har så åpenbart to i seg til å bli verdifulle voksne. Ulike livsfaser har ulike kvaliteter og ulik sjarm. Dette forhindrer likevel ikke at noen fremtredende kvinnelige og barnlige karaktertrekk kan, når overmanifestert på politikkens område, være skadelige for beslutningsprosessene i et samfunn. Kort sagt: Ofte er det nødvendig å la «kald klokskap», ikke «varme følelser», styre prioriteringene, ellers bærer det riktig galt av sted både på individnivå og for fellesskapet.

Med feminisering slik ordet er brukt ovenfor, mener jeg både den utadrettede lovprisingen av «det kvinnelige» i konkurranse med «det mannlige», forresten et riktig underlig fenomen i en tid da man fornekter at noe overhodet er spesielt mannlig eller kvinnelig, og det forhold at gutter og menn sliter i mange sosiale sammenhenger fordi deres mest fremtredende trekk fordømmes av fellesskapet. Skolen er typisk i sammenhengen: Før i tiden fikk gutter klatre i trær og slåss seg imellom der de i dag sykeliggjøres med ulike bokstavkombinasjoner som i beste fall gir en liksomforståelse av kjønnsassosierte stereotypier. Bråkete gutter kunne bli utmerkede sjømenn, politifolk og skogsarbeidere, mens det er mindre sikkert at de passer inn som sosionomer eller kommunale konsulenter med «ansvar» for integreringsspørsmål i lokalsamfunnet. De klassisk mannlige adferdstrekkene fremstår som uønskede, demoniseres til dels, mens de kvinnelige fremelskes. Flittige piker som ikke sier sjefen imot, kan etter en likegyldig universitetsutdannelse imøtese en trygg stilling i HR-avdelingen i et utall av halvoffentlige institusjoner. Gutter med sterke skuldre og rygger, men uten evne til å snakke kvinnenes språk, går en langt mer usikker fremtid i møte.

Infantiliseringen griper inn i og overlapper med de nevnte adferdstrekkene. Manglende evne til å ta individuelt ansvar sammen med emosjonell inkontinens inngår. Man «gråter ut» i møtet med vansker eller motgang, og ingen nytter høvet til å lære den eller de forurettede at slik, unge mann eller dame, slik er faktisk det virkelige livet. Tilværelsen er «warts and all», slett ikke bare fremgang og definitivt ikke alltid tilrettelagt for at akkurat du skal få fortsette å skinne. Eksempelet med den unge KrFUeren som tok til tårene fordi moderpartiet ikke utviklet seg etter hans ønske og vilje, og kanskje underforstått at hans oppadstigende karriere i og med dette ikke lenger så ut til å være forutbestemt for stjernene som det sømmer seg én med arvelige fortrinn, er helt typisk i sammenhengen. Snøfnuggene skal i samtiden tas hensyn til enten de har sitt virke på universitetet eller i politikken, de må ikke krenkes og absolutt ikke trykkes hardt på. Men livet er ikke noen tilrettelagt arbeidsplass for dem som føler seg kallet til å skulle lede andre, det må også disse innse. Sant å si føler man seg fristet til å filleriste de ubehjelpelige en smule idet man gir dem følgende tidløse råd: Dersom du ikke tåler varmen, så kom deg til helsike ut av kjøkkenet!

Den politiske infantilismen og feminiseringen flyter sammen i nåtidens lettvinte helliggjørelse av sinnelagsetikken som rettesnor for hvordan vi alle bør oppføre oss. Problemet er bare at dette er en like teoretisk uetterrettelig som praktisk ubehjelpelig algoritme for handlinger, for det er helt enkelt ikke sant at sluttresultatet blir godt bare hver enkelt del av aksjonskjeden styres av ønsket om å gjøre det gode. Isteden må man ta til seg den tidløse visdommen i Bernhard av Clairvauxs advarsel: «Veien til helvete er brolagt med gode forsetter». Uttrykket er ingen overfladisk pussighet, men tvert imot en erfaringsprøvet sannhet.

Passe varmt er bra, mens for varmt nettopp er for mye. Vennlighet og endog godhet i hverdagslivet er fortreffelige egenskaper, men utilfredsstillende styringsverktøy når ansvar for felles samfunnsoppgaver skal oversettes til allmennyttige strategier for hvordan vi skal oppføre oss. Intet eksisterende samfunn er en Kardemummeby og kan følgelig heller ikke styres etter Kardemummeloven. Voksne vet dette, og ingen andre skulle tillates å ha en hånd på roret når samfunnsskuta styres gjennom ruskete farvann. Barn får vente til de har lagt det barnlige av seg før de kan få være med å bestemme.

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her