Kommentar

Politikk har med offentlige ting å gjøre, altså det som tilhører livet i polis, bystaten eller hva det nå måtte være for organisatorisk enhet man lever innen. Nærmer vi oss tematikken via et ikke-gresk gammelspråk, latin, så fremgår igjen at politikken er domenet for våre fellesanliggender, res publica. På enkelte europeiske samtidsspråk, eksempelvis russisk, har man bevart s-en midt i ordet og sier respublik; da fremstår de etymologiske røttene tydeligere enn hos oss.

Det ligger i sakens natur at dersom man iallfall noe så nær rasjonelt skal styre med slikt som angår mange, så må disse tingene være av et slag som muliggjør en felles opplevelse eller iallfall forståelse av dem, en objektivisering av hva det hele handler om. Hvis ikke, så havner man i en kognitiv gjørme der alt kan bety enn det ene, enn det andre, kort sagt alt så vel som ingenting. Under slike forhold blir det umulig å diskutere politiske spørsmål, altså det vi har felles, på en måte som muliggjør meningsfull enighet eller uenighet.

Tilsvarende skille mellom det private og det objektiviserbare, det som kan bekreftes eller avkreftes av andre enn den som fremmer en gitt påstand, er fundamentalt også innen medisinen, noe jeg tidligere har omtalt blant annet her: Symptomer er hva pasienten selv føler eller opplever (eksempelvis smerte, redsel, hallusinasjoner og tristhet). De kan ikke direkte etterprøves av andre. Tegn eller funn er derimot inter-subjektivt verifiserbare/falsifiserbare enten de er gulsott, feber eller forekomst av blod i urinen. Til sammen kan symptomer og tegn omtales som manifestasjoner, en helt grei sekkebetegnelse for ulike konsekvenser av denne eller hin sykdom.

Går vi tilbake til hva ledende samtidige tillitsvalgte innen res publica – om kongedømme eller det vi i dag kaller republikk er uviktig i sammenhengen – bringer inn i den offentlige samtalen, ser vi at de mer og mer snakker om sine følelser. Tilsvarende mindre diskuterer de saker som er objektivt etterprøvbare, altså slikt som alle kan uttale seg om med samme prinsipielle sikkerhet. 

Høyre er slett ikke verst i klassen blant norske politiske organisasjoner hva ovenstående angår, vi skal nok komme til andre og verre syndere etter hvert, men kan tjene som et godt eksempel i og med at den historiske utviklingen er særlig lett å spore innen dette partiet. Nåtidsforholdene har jeg vært inne på flere ganger tidligere, ikke minst i forbindelse med at statsminister Solberg med ujevne mellomrom forteller hvor «sjokkert» hun er over «meningsløse» terrorhendelser i samtiden. Det viktigste hun derved oppnår, er å sende ut et signal om at hun er medfølende og innkjennende: Se, jeg sier de rette tingene til rett tid, jeg er et følsomt og empatisk menneske ganske som vi alle er det!

Under første del av Ernas styringstid gikk det riktig dårlig for Høyre. Forgjengeren som partileder, Jan Petersen, var ikke akkurat noe politisk sjarmtroll, og Erna selv hadde heller ikke i begynnelsen lett for å samle massene under høyrefanen. Et omslagspunkt kan ha kommet i og med introduksjonen av slagordet og boken «Mennesker, ikke milliarder» (2011) som heretter skulle sammenfatte partiets nye prioriteringer av hva som var viktigst. Partiets tidligere og ikke særlig populistiske fremtoning («kalkulatorhøyre») hadde vært uløselig knyttet opp mot gammelstatsminister Willoch som med sin evindelige lommeregner på revisorvis lot økonomiske realiteter styre partiets holdninger og beslutninger i konkrete valgsituasjoner. Av slikt får man ikke fyrt opp populariteten blant folk flest, så inn med et nytt prinsipp som er mer menneskelig, mer følelsespreget! Og i sannhet: Det virket faktisk aldeles utmerket, det der med mykere verdier og et mer feminint Høyre, i alle fall sammen med alt det andre som preget den aktuelle tiden, og innen den erfaringsramme som kan vurderes.

Som antydet ovenfor, er Høyre ikke alene om eller verst når det gjelder å «vise følelser» innen norsk politikk. Dette er selvfølgelig et element innen den allmenne feminiseringen som er gjort til ideal i Vesten, og som preger både det private og offentlige livet. Tendensen gjelder helt fra småbarnsnivå og oppover og intet samfunnsfelt holdes utenfor, ikke engang politiet og forsvaret.

Innen politikken er det særlig partier som SV, Venstre og Kristelig Folkeparti som kappes om å fremstå som mest menneskelig og empatisk i møtet med det offentlige livets mange viderverdigheter. Det er lett å finne eksempler som gjennom klassiske briller fortoner seg som illvillige karikaturer,  men som av mediene og det samtidige politiske etablissementet fremstilles som standardoppførsel i Norge. Om rett eller feil, så fremstår tidligere partiformann Hareide som en slags feminisert capo di tutti capi i denne ekstroverte produksjonslenken av følelser. Tåredrypp, dirrende røst og gode hensikter premieres politisk innen KrF, dog ikke til den grad, viste det seg, at man i en håndvending klarte å få snudd et selverklært kristelig parti til å samarbeide med sosialistene bare for å skinne i glansen av tidens være snill-konkurranse. 

Holdningen til Listhaug og noen få andre FrP-markører illustrerer praksis som vokser ut av dette hypermoralistiskex prinsippet. Man gråter, man er krenket (særlig på andres vegne, jamfør den moralske pathos Hareide og kompani la for dagen da Lishaug for et år siden beskyldte Ap – etter mitt syn helt korrekt – for å sette IS-krigeres rettsgarantier foran hensynet til nordmenns sikkerhet) og rent allment har man akkurat så godvondt i anstendigheten  som emokrater skal ha det når prektighetens «knoppar brister». Det hele er et sært syn for enhver som evner å sammenligne samtidens norske politiske virkelighet med historiske etiske forbilder. 

Jeg vil ikke bruke mer tid på å eksemplifisere emokraturet som nå regjerer nærmest uimotsagt i vårt land, i alle fall på stortings- og medienivå, men ønsker isteden å koble det offentlige føleriet til en dypere filosofisk tendens som har hatt velmaktsdager etter at postmodernistene over lang tid og nærmest uimotsagt fikk rive i stykker det meste som engang gjaldt for å være sant og sikkert. I enden av denne gjennomtriste utviklingstendensen finnes nemlig intet annet enn solipsismen, oppfatningen om at jeget er det eneste som eksisterer. Én ting er at dette bokstavelig talt er et ekstremt selvopptatt ståsted, men særlig som utgangspunkt for offentlige samtaler kan man knapt tenke seg noe verre enn denne alle blindveiers mor. Likevel: Dithen bærer det dersom man gir avkall på all intersubjektiv sikkerhet, på alle muligheter for begrunnet enighet og fellessannheter, og i stedet velger å kjæle for de egne følelsene som den overlegent viktigste blant alle mulige styringsparametere. 

Man må være voksen og innse at individrettet, følelsesbasert «argumentasjon» (som til syvende og sist koker ned til begrunnelser av typen «jeg føler dette og mine følelser er viktigere og verdigere enn dine!») ikke har noen plass i diskusjonen omkring offentlige ting. Res publica kan helt enkelt ikke styres på denne måten; da ender det med at alle barna slår hverandre i hodet med hver sin lekespade og begynner å gråte. Slik kan man ikke ha det, for i den virkelige verden kommer det ikke etter en stund inn noen ansvarlige og kyndige tanter og ser til at orden igjen opprettes i sandkassen.

Det skal være voksne mennesker som styrer politikken, og de skal begrunne valgene sine med argumenter som bygger på annet enn hva de selv føler mer eller mindre dypt inne. Infantilisering av politikken er ikke bare dumt, men også farlig. Det ville vært en velsignelse om politikerne selv innså dette og traff de nødvendige tiltak i sakens anledning. Emosjonell inkontinens er ingen kvalifikasjon for den som ønsker å styre fellesdelen av våre liv, men det motsatte. Skjønner ikke de selvbestaltede lederne såpass, så må velgerne snakke dem til rette, eventuelt bytte dem ut med andre som evner å tenke på voksenvis.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her