Gjesteskribent

Det er noe tragikomisk over Merkel og Macron som kysser og klemmer mens de snakker om Europas tragedier, og hvordan det bare kan unngås en gjentakelse hvis de beholder styringen. 

Europa har i høst markert 100-årsminnet for avslutningen av første verdenskrig. En rekke stats- og regjeringssjefer var forrige helg samlet i Paris i den anledning.

Markeringen i den franske hovedstaden ble dessverre ingen løfterik seanse med hensyn til å forebygge at verdensdelen driver inn i nye krigskatastrofer.

Europa snublet inn i verdenskrigen i 1914. Drapet på Østerrike/Ungarns tronfølgerpar i Sarajevo var en utløsende faktor, men det var de mange uavklarte nasjonalitetsspørsmålene som satte verdensdelen i virkelig fyr og flamme. Ved krigens slutt fikk mange undertrykte nasjoner sin frihet og uavhengighet.

Annen verdenskrig hadde sine røtter i tysk vanstyre med tilhørende folkelig nød og elendighet. Hitler hadde aldri kommet til makten hvis Tyskland hadde vært et velfungerende demokrati med sosial sikkerhet for innbyggerne.

I våre dager skjerpes de indre motsetningene i land etter land i Europa – og til dels mellom landene. EU som en gang var en vellykket krigsforebygger, er nå blitt en pådriver for nasjonal uro. Britene har fått nok av fjernstyring fra Brussel. Polen og andre sentraleuropeiske land vil ha seg frabedt å bli tvangs-islamisert. Polakkene vet hva det vil si å bli herset med av tyskere. Siste gang gikk 7 millioner innbyggeres liv tapt.

Det er voksende indre uro i hele EU-området. Som i mellomkrigstiden flises det politiske landskapet opp i små partier. Sosialdemokratiet er langt på vei utradert i toneangivende land som Frankrike og Tyskland. Willy Brands og Helmut Schmidts parti er nå nede på 14 prosent – en tredjedel av oppslutningen som det stolte og statsbærende parti hadde i storhetstiden. Heller ikke i BeNeLux-landene og i Norden utgjør sosialdemokratiet noen forskjell. Oppslutningen blir stadig svakere. Også kristen-konservative og samfunnsstabiliserende partier har stelt det slik til for seg at svært mange velgere sier takk for seg. Bare se på Frankrike, Tyskland og Sverige! Stadig flere innser at statsbærende partier ikke lenger er til for folkets del, men tjener andre hensyn.

Hovedårsaken til samfunnsoppløsende uro ligger i den muslimske masseinnvandringen. Frankrikes etniske eksperimenter har ført til at mellom 5 og 8 millioner fjernkulturelle elementer nå bor i storbyenes gettoer – de aller fleste arbeidsløse og forsørget av offentlige forsorgsbidrag som finansieres gjennom kvelende skattenivå.

Uroen i Frankrike er nå så stor at stadig flere ikke snakker om det blir borgerkrig, men når borgerkrigen kommer. Og bryter det ut krig mellom folket og inntrengerne, spres oppstanden til andre land. Makthaverne lever i en politisk osteklokke – luktbedøvet av sin egn dunst og uimottakelig for folkelige impulser utenfra. Og de rigger mange land for krig ved å utfordre folkeflertallet gjennom stadig ny import av destabiliserende skarer. De ser ikke den krigsskapende effekten av sine egne livsfjerne etniske eksperimenter.

Og på toppen av det hele snakker forbundskansler Angela Merkel og president Emmanuel Macron om å bygge opp en egen europeisk hær – underforstått: Som et alternativ til USAs militære kapasiteter. Etter Brexit vil 80 prosents av NATOs kampkraft komme fra land utenfor EU. Det forteller alt om en EU-hærs symbolske stridsevne.

Ledende europeiske politikere fører en fremmedpolitikk som over tid vil føre til borgerkrig. Og skulle de fremmede komme væpnet og uniformert, stiller europeiske ledere seg likegyldige til om USA stiller opp for å stramme opp Europas forfalte forsvar.

Det er dystert at så mange europeiske ledere rigger verdensdelen for ny krig.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!