Kommentar

Finansdepartementets gamle hovedinngang, Statistisk sentralbyrås kontor i Akersveien i Oslo, Eilert Sundts hus på Blindern hvor Økonomisk institutt holder til, og Norges Banks hovedkontor. I samtlige institusjoner sitter det personer som har kjent innvandringens reelle kostnader uten å slå alarm. Fotografier: Helge Høifødt, Thomasbjornskau, Kjetil Ree og Mahlum / Wikimedia Commons.

 

Når tidligere journalist i Finansavisen Kjell Erik Eilertsen først nå kan fortelle at han under sine undersøkelser av innvandringens kostnader i sin tid fikk vite av pålitelige kilder at den omtrent tilsvarer oljepengebruken, illustrerer det to viktige ting.

Det forteller for det første nesten alt om hva som er galt med norsk offentlighet.

Men det forklarer også hvorfor det er så vanskelig å få stablet på bena et politisk alternativ til en generasjon av politikere som vil bli husket for lite annet enn sin udugelighet, feighet, falskhet og innbilskhet.

Det Eilertsen forteller om, er en klasse av økonomer som alle har forutsetninger for å se hvilken katastrofe som ikke lenger kan unngås, men som har unnlatt å advare mot den mens den fremdeles kunne ha vært unngått.

Den påtvungne tausheten i disse fagmiljøene er noe man ikke helt vet om man burde overlate til arbeidstilsynet, psykiatere, teologer, strafferetten eller Henrik Ibsen. Hvor mange norske økonomer er det som vil bli gnaget i filler av samvittigheten innen de går ut av tiden? Hvor godt kjennes det å ha tiet om en stor fare for samfunnet av hensyn til egne usle små karrierer?

I en bedre verden ville Kjell Erik Eilertsen ikke ha forlatt Finansavisen. Han ville ha vært redaktør i Finansavisen, eller kanskje Aftenposten, hvor han kunne ha brukt medienes formidable ressurser til å drive noe de ikke gjør lenger, nemlig reell maktkritikk. Disse kan godt gjøre en fremragende jobb med å dekke overgrep mot individer eller sprengte kostnadsrammer for offentlige byggeprosjekter, men ikke med at hele landet lever på løgner.

Eilertsen viser selv et befriende menneskelig trekk: Han angrer på at han ikke gikk ut med dette før. Men sammen med Erling Holmøy og veldig få andre er han en av denne historiens få helter.

Avsløringen av den mafialignende tausheten som har omgitt konsekvensene av norsk innvandringspolitikk, burde ha vært mer enn nok til å feie vekk hele det økonomiske embedsverket i Norge. Her er endelig en førtidspensjonering som har noe for seg.

Vi har importert nytt kongehus før, og kan i fremtiden like gjerne importere nye statstjenestemenn.

Dette lyder som en fjern drøm, ikke sant?

Den sosiale klassen som har visst om katastrofen og holdt kjeft, består av veldig mange mennesker som lever veldig gode liv. Den ville gjøre alt for å beskytte sine egne interesser. Nordmenn flest vet lite om klankultur, men her ville de virkelig ha sjansen til å stifte bekjentskap med en.

Men saken er at oppløsningen av den norske økonomklassen ville være like vanskelig å få til som oppløsningen av den irakiske hæren.

Og det forklarer hvorfor det er umulig å stable på bena et politisk alternativ i Norge: Det ville være helt umulig å få med seg mange nok fagfolk.

Det som gjorde fremveksten av Alternative für Deutschland (AfD) mulig, er at Tyskland er stort nok til å inneholde mange dyktige fagfolk som har andre ideer enn de dominerende – gode ideer, ikke sjarlataneri.

AfD hadde helt fra begynnelsen også med seg dyktige økonomer. Hvilken fremstående norsk økonom ville få med seg noen kolleger på å bidra til utarbeidelsen av et reelt politisk alternativ i vårt land?

Dette er mer enn det man gjerne kaller oligarkiets jernlov. I dette tilfellet snakker vi minst om titan, for det finnes ikke noe alternativt oligarki i kulissene.

Problemet med hele denne elendigheten er at også den politiske klassen er skyldig, riktignok med noen hederlige unntak. Så hvis tilliten til statsapparatet forvitrer, går tilliten til politikerne med i dragsuget.

Den politiske og den administrative klassen sitter altså i samme båt, og det er uråd å taue den båten til Antarktis.

Dette er et nasjonalt uføre vi alle er havnet i.

Det er ikke så mye annet det norske folket kan gjøre enn å velge seg nye representanter.

Alle kan melde seg inn i et parti og møte opp hver gang det skal velges tillitsmenn, og der gjøre hva man kan for å kippe ut enhver som måtte ha hatt aksjer i det gamle, uærlige mafiasystemet.

Begynn gjerne med det i dag. Det spiller ingen rolle hvilket parti. Ikke forvent resultater med det samme. Bare gjør din fordømte plikt i en stortingsperiode eller tre. I fravær av politiske omveltninger det ville være uråd å forutse, oppsummerer vi prosjektet i 2029.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa» fra Document Forlag her.

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.