Kommentar

Nåværende Ap-leder Jonas Gahr Støre og tidligere Ap-leder Reiulf Steen (1933–2014). Fotografier: Tore Sætre og Troms Arbeiderparti / Wikimedia Commons.

 

For tredje gang på et drøyt år har Jonas Gahr Støre mislyktes i å bli statsminister. Et flertall hos KrF-delegatene valgte å gå i forhandlinger med Solberg-regjeringen. Tåler Støre flere stang-ut?

Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet har helt siden valgnederlaget i 2013 naturligvis hatt et sterkt ønske om å komme i regjeringsposisjon. Dette kom i overkant tydelig frem i valgkampen i fjor, der Støre allerede i første valgkampdebatt mot Erna Solberg sa:

«Nå måtte den utgående statsminister lytte til hva den inngående har å si.»

Det ble i ettertid et av Erna Solbergs mest minnerike øyeblikk fra valgkampen. Deretter gikk det meste nedover: Valget i 2017 ble et gedigent nederlag for Arbeiderpartiet og Støre, der både partiet og han fulgte og følger en bred, europeisk trend.

Anledning nummer to til regjeringsskifte kom i mars i år etter Sylvi Listhaugs famøse Facebook-innlegg. Hun mente at Arbeiderpartiet stilte terroristers rettssikkerhet foran norske borgeres – forøvrig en korrekt, logisk konklusjon – men en påstand som allikevel nesten skapte regjeringskrise. Få timer før regjeringen kunne blitt felt i Stortinget, avholdt Listhaug pressekonferanse i Justisdepartementet og gikk av. Støre måtte fortsatt nøye seg med en plass på Stortinget.

Det er i ettertid tydelig dokumentert hvordan Aps kommunikasjonsavdeling – og Støre selv – kynisk misbrukte og fortsatt misbruker en nasjonal tragedie i egen vinnings hensikt.

Alle gode ting har ikke vært tre for Ap og Støre. I høst har vi vært vitne til hans tredje forsøk på å bli statsminister. Kampen om statsministerposten og regjeringsmakt har dreid seg om å vinne KrFs gunst over Erna Solberg.

At Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide liker hverandre er godt kjent. Det viste seg nylig da det ble klart at herrene har lagt – premature – planer om mulig regjeringssamarbeid sammen. Grasrota i KrF ville det imidlertid anderledes.

For Støres del har dette vært hans tredje mulighet til å bli statsminister. Skal han overleve som partileder, er det selvsagt viktig at han lykkes i sine bestrebelser. Men fiaskoene har nærmest stått i kø det siste drøye året. Valgnederlaget, velgerflukten og ikke minst alt bråket rundt varslersakene og avgangen til tidligere nestleder Trond Giske har svekket Støres og Aps posisjon.

Spillet om KrFs gunst kan ha vært Støres siste mulighet til å bli statsminister. I 2019 er det kommunevalg, og for Arbeiderpartiet ser det pt. ikke bra ut. Partiet er sterkt svekket i storbyer som Oslo, Bergen og Tromsø, der partiet har hatt makten siden 2015. Med et valgnederlag neste år er det meget tvilsomt om Støre kan beholde ledervervet i Arbeiderpartiet. Da vil han gå av som partileder uten å ha blitt statsminister, og blir i så fall medlem i «Reiulf Steen-klubben»: En Ap-leder som ikke har blitt statsminister. Støre ønsker neppe å bli medlem nr. 2 der.

Små marginer til tross, Solbergs regjeringsprosjekt har vist seg levedyktig i mer enn fem år. Støre & co har så langt uomtvistelig valgt feil strategi der de slipper alt de har i hendene hver gang en Listhaug eller en Sandberg eller en Jensen sier et skjevt ord. Ap lar Frp styre sin atferd, sin bruk av tid og energi – selv når det er fullstendig meningsløst og uten politisk gevinst.

Dette har vist seg å få motsatt effekt av det Støre og Ap ønsker seg. Godt ikke grunnfjellet i KrF valgte å overlevere nøklene til statsministerkontoret til en mann som heller bruker tiden sin på å mase om Listhaugs krasse retorikk og demonisere en stor del av Norges befolkning, i stedet for på ærlig vis diskutere samfunnsproblemene som ligger bak retorikken.

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!