Kommentar

Stillbilde: JT SENSE / YouTube.

 

Har Norge noen gang hatt en offentlighet som er så ute av stand til å henge med i samfunnsutviklingen som den er i dag?

Sporadiske blikk på de viktigste debattarenaene i kongeriket viser én ting smertelig klart: Avviklingen av den norske samfunnsmodellen slik vi har kjent den i manns minne, går mye raskere enn toneangivende personers evne til å orientere seg om den.

Et eksempel på det fikk vi under en debatt på Arendalsuka onsdag mellom justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) og Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap), som ble sendt på NRK Dagsrevyen.

Temaet var sysselsetting blant innvandrere, og Wara, som er en relativt oppegående fyr, klarte å levere et par-tre vesentlige poenger, som at mange innvandrere egentlig ikke ønsker å arbeide (hardnakket benektet av Johansen), eller at integrering er vanskeligere under høy innvandring.

Men selv ikke Wara klarer å frigjøre seg fra noen mentale rammer som venstresiden har lyktes i å sette for alle.

I debatten onsdag benyttet han for eksempel formuleringen «som vi ikke lykkes med å integrere», som om dette var noe regjeringen kunne klare med et «integreringsløft», et ord han også benyttet. Vi SKAL få folk ut i jobb, lød justisministerens besvergelse.

Disse mentale rammene gjør at debatten aldri kommer seg en millimeter videre.

Noen ganger må man ganske enkelt velte bordet. Det Wara burde ha gjort, var å avvise premissene for en slik diskusjon. Når han – mer eller mindre frivillig, mer eller mindre bevisst – aksepterer premissene, er det noen helt essensielle dimensjoner ved debatten som forsvinner, for eksempel virkeligheten.

Det finnes nemlig mange års erfaringer og statistikker som viser at endel helt bestemte grupper av innvandrere arbeider urovekkende lite, og at anstrengelsene med sikte på å endre dette i det store og hele har vært forgjeves.

Wara kunne ha benyttet anledningen til å vise både realisme og konservativ tankegang: Hvis skiftende regjeringer aldri har lyktes med en bestemt oppgave, kan det hende at den er uløselig. Denne imperfeksjonen er noe vi må leve med, og etter beste evne forsøke å begrense skadevirkningene av.

Hvor mange nye velgere kunne ikke Frp ha fått dersom Wara hadde sagt noe i retning av dette: Sorry, folkens: Integreringstoget er gått, takket være skiftende regjeringers og stortingsflertalls massive inkompetanse. De fremmede koloniene er for store og sitter for hardt fast i en kultur som er altfor langt fra den skandinaviske. Det eneste vi kan gjøre, er å forhindre at problemet vokser ytterligere. I fjor hadde Norge den nest høyeste ikke-vestlige innvandringen noensinne, langt på vei takket være adgangen til familiegjenforening, som stortingsflertallet, Ap inkludert, ikke ville la regjeringen begrense.

Omtrent samtidig som debatten mellom Wara og Johansen fikk vi servert en påstand fra Kjetil Rolness om at vi ikke vet nok om de forskjellige innvandrergruppenes reelle sysselsetting, til tross for at ethvert barn som av og til befinner seg i en gate i et norsk tettsted, vet mer enn nok om det for alle politiske formål.

I en kronikk i Aftenposten spør Rolness: «Hvor mange innvandrere har en ordinær heltidsjobb, uten tilskudd fra det offentlige?» Og han svarer selv: «Det vet vi ikke.» En talsperson for SSB svarer ham uten å svare i Aftenposten fredag: Tallene Rolness etterlyser, finnes. Tusen takk skal hun ha, liksom.

Saken er at kronikkforfatteren – såvidt vites sosiologiutdannet – langt på vei kunne ha besvart sitt eget spørsmål hvis han hadde benyttet litt sosiologisk metode. Han kunne for eksempel ha lest rapportene forfattet av SSBs Bjørn Olsen om sysselsetting blant flyktninger og personer som er familiegjenforent med flyktninger, som er kommet ut med jevne mellomrom siden 2014.

Rita Karlsen hos HRS, en organisasjon Rolness er mest opptatt av å karaktermyrde, skrev allerede det året om noen av funnene:

I følge SSBs sysselsettingsstatistikk var bare 15 prosent av de med bakgrunn fra Somalia sysselsatt i heltidsstilling (over 30 timer i uka, gjelder for dem mellom 16 og 74 år). Også de fra Eritrea kommer dårlig ut, bare 19 prosent var sysselsatt i heltidsstilling.

Det er i grunnen ikke så vanskelig å finne noen øvre skranker for hvor store andeler i de forskjellige gruppene av innvandrere som arbeider heltid. Man må hente ut to forskjellige tall fra en SSB-rapport og multiplisere dem – en oppgave som åpenbart er for vanskelig for hele Norges journalistkorps.

Siden vi liker å holde et høyt servicenivå på Document, som også er et hår i suppen for ovennevnte forfengelige latsabb, skal vi her gjengi resultatet vi fikk ved forrige gangs utførelse av denne øvelsen:

Disse katastrofale tallene, sammenholdt med den like katastrofale statistikken over ikke-vestlig innvandring, kunne ha vært begynnelsen på en debatt om fremtidsutsiktene for den norske modellen.

For intelligente og velorienterte mennesker, som kjenner til både HRS’ og Documents arbeid og kan dra kjensel på korrekt bruk av de fire regnearter, er fraværet av denne offentlig tilgjengelige innsikten i de toneangivende debattene ikke til å holde ut. Oppegående personer orker ikke i lengden å se at de dårligst orienterte personene okkuperer de viktigste talerstolene.

Det å følge med på debatten hos Aftenposten eller NRK, er absurd virkelighetsfjernt. Det er som om man betraktet noen sløve og staur late studenter som bullshitter seg gjennom en eksamen holdt av en professor som heller ikke behersker temaet.

Debatten burde ikke bare være oppdatert, den burde ligge i forkant av utviklingen. Når virkeligheten er stikk motsatt, er resultatet åndenød og en følelse av å sitte i kvikksand til halsen.

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.