Sakset/Fra hofta

En migrant fra Kamerun i sitt gjemmested i fjellene ikke langt fra Ceuta. Illustrasjonsfoto: Juan Medina / Reuters / Scanpix.


 

Den pågående migrasjonen fra Afrika til Europa over Gibraltarstredet og tilliggende havområder er for tiden økende på grunn av en kombinasjon av tre betingelser: flere push-faktorer og en pull-faktor større enn normalt, samt marokkanske myndigheter som etter kjølig beregning gjør sitt beste for å forsterke virkningen.

Det er inntrykket som fester seg ved lesningen av en reportasje av El Mundos Marokko-korrespondent Lucas de la Cal.

Den grunnleggende pull-faktoren er naturligvis Europas velstand, men når trekkraften er større enn normalt, skyldes det Spanias nye sosialistregjering, som istedenfor å sette himmel og jord i bevegelse for å stanse trafikken slik italienerne har gjort, gjør sitt ytterste for å vise migrantene gjestfrihet.

Push-faktoren er like innlysende den relative fattigdommen i Afrika, men også denne er for tiden forsterket: Politiet gjør livet surt for afrikanerne fra sør for Sahara som oppholder seg i Marokko.

Lucas de la Cal har begitt seg til skogen ved fjellene i nærheten av Belyounech, hvor mafiaene har for vane å transportere migranter i grupper på ti etter at de har krysset grensen fra Algerie. Etter den massive grensestormingen i Ceuta sist torsdag er det mindre folksomt enn normalt, men han treffer ikke desto mindre på to unge migranter som oppholder seg her.

«De tvinger oss bort. Politiet brenner og angriper leirene og later deretter som ingenting, for de vil ikke at vi skal være i Marokko. Vi er mange som ikke har råd til å reise med båt, og vi har ikke noe annet valg enn å prøve å forsere gjerdet», sier en ung mann fra Guinea. En annen unggutt fra Kamerun sier at stadig flere personer fra sør for Sahara kommer nordover. «Mange av oss har vært i Marokko – i Casablanca eller Fez – i mange år. Noen av oss hadde ikke engang lyst til å dra til Europa lenger, og vi ville skaffe oss oppholdspapirer. Men politiet ødelegger boligene våre og sier at vi må forsvinne. Og nå som vi kommer nordover, lar de oss ikke være i fred.»

Uttalelser fra korrespondentens kilder tyder på at marokkanske myndigheter sitter i ro og venter på at Spanias regjering finner ut at den har et problem de kan løse – mot klekkelig betaling. I det marokkanske statsapparatet har man lenge snakket om en «migrasjonspropp».

Men europeerne må først gi etter for den lavmælte trusselen: Betal, eller bli invadert. Før eller senere gjør de det første, også av forfengelighetsgrunner:

«Vi gjør den skitne jobben så Spania kan ta seg godt ut.»

Denne gangen må de kanskje vente lenger enn normalt. Til forskjell fra González og Zapateros tidligere sosialistregjeringer er Sánchez enn så lenge mer gjestmild.

Og mens tiden går betaler Europa den demografiske, finansielle, sosiale, kulturelle og sikkerhetsmessige prisen for Marokkos kyndige bruk av det demografiske våpenet.

Før eller senere vil Spania betale Marokko for å sette i proppen. For europeerne er enn så lenge ikke rede til å gjøre den «skitne jobben» det visstnok er å beskytte sitt eget territorium mot invasjon.

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!