Gjesteskribent

Migranter som er kommet til Berlin står i kø for å komme inn i et improvisert mottak på et utstillingsområde i den tyske hovedstaden den 5. oktober 2015. Foto: Fabrizio Bensch / Reuters / Scanpix.


 

Deltagerne i de tyske valgkampene oppfører seg kunstig landet rundt. De snakker og lover ditt og datt, men ignorerer for det meste flyktningkrisen, som har bekymret folk i to år og ifølge meningsmålinger står høyt på listen over deres sorger. Så under fernisset av økonomisk tilfredshet «syder og rumler det» mer enn noen gang, fastslår Rheingold-instituttet, som spesialiserer seg på dybdeintervjuer.

Bekymrede borgere er sinte, fremfor alt fordi de ikke får besvart påtrengende spørsmål: Hvor mange migranter fra fremmede kulturer skal Tyskland fortsatt ta imot? Hvordan går det med (ikke-)integreringen av de tilsammen omlag 1,7 millioner menneskene som har søkt om asyl siden 2014? Hva koster den offisielt proklamerte «velkommenkulturen», og hvem betaler for den? Man får assosiasjoner til elefanten som er synlig for alle i rommet, men som ingen vil snakke om.

Dette er også mulig fordi elefanten, som ganske riktig befinner seg i rommet, ikke synes i sin fulle størrelse. Kostnadene ved flyktningene blir fordelt på flere budsjetter. Den som måtte spørre regjeringen i Berlin om totalsummen, blir sendt inn i en labyrint av statistikker og ansvarsområder. Det endelige tallet for alle kostnadene ved en klart definert gruppe mennesker finnes ikke. For et land som ellers teller hver eneste skrue, kan dette bare forstås ved frykten for borgerne. Forvaltningsekspert Jörg Bogumil i Bochum har også satt fingeren på en «slående kompetanse- og organisasjonssvikt».

Dette handler til syvende og sist ikke om småtterier, men om kolossalt store budsjettposter. Den føderale regjeringen alene kommer i tiden 2016–2020 til å bruke 93,6 milliarder euro til å forsørge flyktninger. Delstatene klager over at de høyst får dekket halvparten av sine kostnader, og disse kan estimeres til mellom 30 og 40 milliarder euro pr. år. Det er uklart om dette inkluderer ekstra kostnader forbundet med 180.000 nye barnehageplasser, 2400 ekstra grunnskoler og de 15.000 nye politifolkene som er lovet.

Bare forvaltningsdomstolene krever 2000 flere dommere til å behandle bølgen av asylklager, som siden 2015 er blitt firedoblet til 200.000 ankesaker. Robert Koch-instituttet viser ellers til en drastisk økning i farlige infeksjonssykdommer som tuberkulose og aids, som er kommet til landet med flyktningene.

Indirekte bekrefter bistandsminister Gerd Müller disse høye summene. CSU-politikeren holder regning: «Den føderale regjeringen, delstatene og kommunene bruker 30 milliarder euro på én million flyktninger pr. år. Pengene ville ha vært bedre anvendt i opphavslandene.» Det tyske økonomiske instituttet IW kommer frem til et beløp på 50 milliarder euro, og det samme beløpet finner Sachverständigenrat, det tyske rådet av økonomiske eksperter, for 2017. Kiel-instituttet for økonomiske forskning regner med opp mot 55 milliarder euro pr. år-

Til sammenligning får samferdselsdepartementet (27,91 mrd), utdannings- og forskningsdepartementet (17,65 mrd) og familiedepartementet (9,52 mrd) til sammen et lignende beløp til disposisjon i år. Sagt på en annen måte: Hvis man legger statsråd Müllers beregninger til grunn, så koster enhver som søker om beskyttelse, Tyskland 2500 euro pr. måned. Dette tilsvarer skattebyrden for tolv personer med gjennomsnittlig inntekt (3000 euro pr. måned, skatteklasse III), eller for fem enslige (skatteklasse I) i denne gjennomsnittlige inntektsklassen. For én uledsaget mindreårig migrant anslås kostnaden til hele 5000 euro.

Det er ellers ingen økonomer eller ledere som hevder at masseinnvandringen er en velsignelse for den tyske staten. Tvert imot: På grunn av det lave utdanningsnivået regner finanseksperten Bernd Raffelhüschen med at «hver flyktning gjennomsnittlig koster 450.000 euro i løpet av sin levetid». Med to millioner migranter i løpet av 2018 utgjør det en total kostnad på 900 milliarder euro.

Men tallene kan være enda høyere på grunn av de mange nye langtidsledige. I øyeblikket er det faktisk bare 13 prosent av flyktningene som arbeider, de fleste av dem som assistenter eller praktikanter, for 59 prosent av dem har ingen avsluttet skolegang. Mange er analfabeter.

Utsiktene er derfor dystre. Men slikt snakker man ikke om i tysk politikk eller i det tyske medielandskapet. Eller hvis det skjer, gjøres det svært omstendelig.

 

Wolfgang Bok var i tiden 1994–2006 sjefredaktør for regionavisen Heilbronner Stimme. Han arbeider i dag som freelance-journalist og underviser ved høyskolen Heilbronn Kommunikation. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i den sveitsiske avisen Neue Zürcher Zeitung den 15. september 2017.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!