Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland

«Litt som 17. mai pleide å være før alle reglene», sa en strålende blid Grande til NTB under årets Pride-parade.

Trine Skei Grande er voksen og minister i en regjering.

Hun vet ikke hvorfor vi feirer 17. mai.
Skei Grandes uttalelse fremstår som om hun tror at 17. mai-feiringen tidligere har vært en slags feiring av seksuell legning, FN-dagen, karneval og Mela-festivalen.
Hun gir uttrykk for at 17. mai var morsommere før «alle reglene» kom.

Det Skei Grande kaller «alle reglene», er én regel. Den om at det er nasjonens flagg som skal brukes under feiring av dennes grunnleggelse.

Trine Skei Grande gir uttrykk for at hun oppfatter denne regelen som en dum og kjedelig regel som gjør 17. mai kjedelig og dum.

Når jeg leser det hun sier, tenker jeg at hun kanskje også synes det er kjedelig og dumt å være minister og være med i en regjering.

Hun vet tydeligvis ikke at på 17. mai feirer vi at vi fikk en lovfestet avtale som førte til at vi i dag har et parlamentarisk system med Storting og regjering. Hvor hun selv er med.

Trine Skei Grande er for meg en interessant psykologi. Hun ligner mange kvinner i dagens samfunn. Og faktisk også hovedpersonen i Flauberts «Madame Bovary» fra 1857.

I «Madame Bovary» beskriver Flaubert «verdens første forbruker».

Industrisamfunnets egen skapning, som lever kun for å tilfredsstille seg selv.
Og som blir tilbudt stadig flere meningsløse produkter for å dekke sitt behov for tilfredsstillelse.

Madame Bovary lever midt på 1800-tallet og forbruker produkter som sveivegrammofoner og korsetter.
Hadde hun levd i dag, hadde hun kjøpt iPhone-er, trange boblejakker, bittesmå hunder, store lepper, spins på nettcasino og dyre forbrukslån.

Enkelte versjoner av dagens Madame Bovary forbruker andre og mer åndelige ting.
Eksotiske festivaler, østlige religjoner, toleranse, gryterett, et åpent sinn, gullbroderte sjal, kameler og «impulser».

Men tankgangen er den samme. Det er alltid egoet som skal tilfredsstilles.
Stadig på jakt etter ting som er «morsommere», mer «spennende» og gir økt tilfredsstillelse.

Om det er free spins eller fargesprakende kulturer.

På Flauberts tid stod det produsenter klare til å levere spinetter, kulørte magasiner, hvalbenskorsetter og grammofonplater for å tilfredsstille utallige Madame Bovary-ers rastløshet, kjedsomhet og umettelige behov for tilfredsstillelse.

I vår tid står det produsenter klare til å levere ikke bare free spins og Hollywood-frue-boblejakker, men også «smeltedigler», dufter og kulører, «impulser», hatter og sjal, Mela-festivaler og Pride-parader, trommekurs, røkelse og religioner, modernitet, «fremtiden», urbanitet, globetrottere uten grenser, evig ungdom, evig tenåringstilværelse.

Ikke som et kjærkomment avbrekk fra en strevsom tilværelse med full jobb og familie, men som en permanent livsstil.

«Det å tænk statsborgerskap e ei gammældags måte å tænk iddentitet på!» skrek en entusiastisk Trine Skei Grande i en tv-debatt en gang.

Jeg la merke til det.
Hvor viktig det var å fremstå som moderne. Å integritetsløst hive seg på den nye moten med dufter og sjal og impulser, religioner og trommekurs, globalisme og løfter om smeltedigler og urbanitet. Ta avstand fra alt som var før, som kan få en til å fremstå som gammeldags, tung og teit, forlatt av de kule vennene, ensom med en brus i hjørnet av lokalet, ta avstand fra alt som vennene kaller gammeldags og umoderne.

Slik som nasjoner. Land. Demokratier. Rettsstater.

Kjedelige voksenting.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!