Sakset/Fra hofta

Foto: Brian Snyder / Reuters / Scanpix.

 

Det er så lenge siden debatten ble preget av å «vise» at man tok moralsk avstand fra enkeltpersoner og faktiske forhold, i stedet for å diskutere sak, at jeg har glemt hvordan det var før.

Jeg mener at det var sånn «før» at man kunne legge frem fakta i en sak eller orientere greit om en situasjon – og så bli møtt med folk som enten oppfattet det som positivt eller negativt og hadde synspunkter eller faktaopplysninger eller korrigeringer på det.

Sånn er det ikke lenger.

Nylig gjorde jeg noe som ble tatt ille opp. Jeg beskrev en situasjon i Trumps USA og sammenlignet med med norske forhold, dvs. at barn ikke får være i fengsel sammen med sine foreldre.

Jeg gjorde dette uten hverken å hylle eller fordømme Trump. Det kan jeg ikke. Jeg vet ikke mer om Trumps politikk enn en gjennomsnittlig norsk journalist, og jeg oppfatter at det derfor er umulig for meg å hverken hylle eller fordømme ham – i hvert fall på bakgrunn av det jeg ser i media – som aldri gir et nøytralt bilde av politikken hans – uten vinkling.

Det som skjedde var altså at jeg gav en beskrivelse av adskillelsen av illegale voksne immigranter og barn på grensen, under Trump-administrasjonen.

Uten å vise følelser.

Det kunne man gjort tidligere – og fått en saklig diskusjon, noen hadde kommet med fakta, andre hadde sagt hva de syntes etc.

Det som skjer nå er at med en gang man skriver om noe uten å fordømme bestemte utvalgte personer eller bestemte utvalgte ting, vekker dette i seg selv raseri.

Det er akkurat som om hensikten med diskusjon og debatt nå om dagen handler om å «vise følelser» – omtrent som en kalkun i brunsttiden.

Som om det å formidle til omverdenen hva en selv «føler» og «synes» er viktig. For meg fremstår dette som ekstremt selvsentrert.

Jeg skrev til en av dem at det gir meg lite å lese hva du til enhver tid føler, mener og fordømmer eller applauderer moralsk.

Det tilfører meg ingenting. Det gir meg ingen klarhet eller oversikt over situasjonen, det gir meg ingen innspill, friske vinklinger, ingen saksopplysninger, ingen innblikk i andres hverdag i Norge, ingen tanker, ingenting jeg trenger å vite eller gir meg noe å «tenke over» – bare følelseslivet ditt.

Og jeg er ikke interessert i følelseslivet ditt. Hvis dette er alt du har å formidle til omverdenen, er du helt uinteressant for meg.

Dette virker det som om det blir mer og mer av. Folk som hele tiden skal tilkjennegi hvilken «side» de er på, gjennom å «vise følelser» og gjennom å vise at «han eller hun fordømmer jeg».

Det er akkurat som om folk driver og «stempler inn» i debatter.

Hva er det vitsen med?

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-