Sakset/Fra hofta

Den norske kirke er en folkekirke styrt av hvite nordmenn, forkynner Lars Akerhaug i Dagen.

Det viser seg nemlig at nesten ingen prester eller medlemmer av bispedømmeråd har ikke-vestlig bakgrunn, og Akerhaug konkluderer med at

Den norske kirke er nesten blendahvit og etnisk norske dominerer, til tross for at befolkningen blir stadig mer multikulturell og at biskoper og prester gjerne holder festtaler om fargerike fellesskap.

Budskapet er nesten overtydelig; det hele må jo selvfølgelig ha sin årsak i kirkens holdninger.

Dagen har spurt Menighetsfakultetet om hvor mange prester de har utdannet som ikke har norsk bakgrunn. Fakultetet har sett på listene over hvem som er uteksaminert i løpet av de siste 20 årene. På disse listene er det 16 som har tatt cand. theol eller praktikum på toppen av en annen mastergrad. De aller fleste av disse 16 er skandinaver og tyskere.

Ser man på medlemmer i Kirkemøtet, tegner det samme bildet seg. I følge Dagen har alle delegatene norskklingende navn. Totalt har fakultet uteksaminert 538 prester siden 1998. I tillegg har 77 tatt kun praktikum. I hele Oslo jobber det kun én prest med ikke-vestlig bakgrunn, opplyser stiftdirektør Elise Sandnes i Oslo bispedømme.

 Paul Erik Wirgenes er avdelingsdirektør med ansvar for menighetsutvikling i Kirkerådet og sier til Akerhaug at han tar problemstillingen med blendahvite kirker på alvor.

Det er et stort ønske å øke andelen med flerkulturell andel, og vi erkjenner at andelen er for lav. Vi ser at innvandrerandelen av befolkningen øker, og mange av dem er kristne. For å være en folkekirke må vi også rekruttere fra denne delen av befolkningen.

På spørsmål om han mener det et paradoks at kirken som snakker så mye om toleranse og mangfold i praksis er så blendahvit, svarer han:

Jeg ser at i menigheten jeg går i Oslo er det mange med ulik etnisitet som er aktive og engasjerte. Men det er en klar utfordring for oss at ikke flere velger å ta kirkelig utdanning for å bli prester.

Akerhaug peker på at det er mange med ulik etnisk bakgrunn som går i kirken i Oslo, men dette ikke avspeiles når vi ser på medlemmer i bispedømmeråd eller delegater til Kirkemøtet. Til det sier Wirgernes:

Nei, det er helt riktig. Det er en utfordring at det ofte tar lang tid fra en innvandrer begynner å få i et kirkesamfunn, til man melder seg inn i Den norske kirke. Og man må være innmeldt for å sitte i råd og utvalg.

På spørsmål om dette et symptom på at man i praksis ikke er inkluderende nok, svarer Wirgernes:

Det er i hvert fall en tydeliggjøring av en viktig utfordring som kirken ser og som vi må gå videre med.

Spørsmålet er om ikke svaret er så enkelt at mennesker flest først og fremst søker sine egne. Det viser seg nemlig at flere med innvandrerbakgrunn har studert teologi, men at de velger andre menigheter enn Den norske kirke. Menighetsfakultetets rektor Vidar L. Haanes kan nemlig opplyse til Dagen:

 Dette er vel først og fremst et problem for kirka. Vi tar gjerne imot flere studenter med innvandrerbakgrunn på våre kirkelige studier .

Han understreker overfor Dagen at det er større mangfold og flere med innvandrerbakgrunn som har tatt master i teologi hos dem, og som nå jobber som pastor i blant annet etiopiske, rumenske og kinesiske menigheter i Norge.

Vi ser at denne gruppen studenter har positiv innvirkning på studentmiljøet her.

Av en eller annen grunn stiller ingen spørsmålet til innvandrerne selv: Hvorfor etablerer de egne menigheter og ansetter sine egne?

 

 

 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!