Kommentar

Etter at Kirkemøtet har sagt ja til at kirken skal vie homofile, er det mange som har tatt til orde for at det bør være reservasjonsrett for prestene som av samvittighetsårsaker mener det å vie homofile strider mot deres tro. Spørsmålet er hvor opplagt et slikt krav er, for premissene for Kirkemøtets vedtak er i prinsippet at ekteskapet mellom mann og kvinne ikke er en hellig ordning, innstiftet av Gud, men et resultat av samfunnets utvikling, det vil si en ren sekulær innretning.

Professor ved Høgskolen i Telemark og Høgskolen i Volda, Stephen J, Watson har i dagens Klassekampen en kronikk hvor han stiller noen avgjørende spørsmål knyttet til kirkens forhold til det sekulære:

Biskopane hever ei rimelig saftig løn for å trøyste oss, men no kan eg for ein gongs skuld trøyste dei. Dette kjem til å gå bra, også sett frå deira synsstad. For det første har dei jo reservasjonsretten sin, slik at slike prestar som ikkje har samvett til å vie homopar, kan la vere. Vi får berre håpe at dette prinsippet ikkje blir gjort gjeldande andre stader, elles kunne jo t.d. professorar som er prinsipielle motstandarar av homoseksuelle studentar nekte å gje dei rettleiing og legar som slit med den same fordomen, eller overtydinga, som det litt finare heiter, kunne syte for at homoar ikkje fekk helsehjelp. Er det ikkje eigentleg litt undarleg at prestane får denne reservasjonsretten?

Jeg skal la det ligge at ingen kristne leger eller professorer ville ha nektet studenter eller pasienter hjelp eller undervisning, slik Watson hevder, men i sin grenseløse usaklighet peker han allikevel på et viktig poeng; nemlig hva som skjer når vi sekulariserer mennesket og livet. Sekulariteten tilhører staten, og innenfor staten bør vi alle være like, den kan ikke leve med at innbyggerne forholder seg til dens ordninger ut fra sin egen samvittighet. Hvor mange ville da for eksempel betalt skatt?

Men når den sekulære staten privatiserer Gud, blir det som tidligere var et åndelig  regiment overflødig og invadert av staten. Reservasjonsretten for prester blir da følgelig like problematisk som de eksemplene Walton trekker opp. Men det er den norske kirke som har beredt grunnen for sine problemer. Ved å bli en del av den sekulære verden er det naturlig at de må spille etter de reglene som gjelder der. Eller som Walton så treffende skriver:

Med den kyrkjelege viinga av samkjønna par, går også homoseksualiteten inn i det store konforme, veltilpassa vi’et.

Spørsmålet er om det ikke etter hvert blir flere enn kirkens konservative prester som vil oppleve det store konforme vi’et som en ideologisk tvangstrøye de gjerne kunne vært foruten. Når det sekulære ikke kjenner noen grenser blir et veltilpasset «vi» ikke annet enn et finere ord for noe som peker mot noe totalitært.