Tavle

Tegning: Karine Haaland

I dag savner jeg Stutum.

Skikkelsen «Stutum» var en del av min barndom og innblikk i den hemmelige voksenverden.

Spilt av skuespilleren Bjørn Sand, ringte karakteren «Stutum» inn til nrk-journalist Totto Osvold på statskanalens da eneste radiokanal, i tilsynelatende direkte sending.
«Er jeg på lufta nå!?» ropte «Stutum» begeistret til den lett irriterte journalist Osvold, som stadig ble oppringt og avbrutt midt i arbeidstiden av Stutums stadige påfunn.

«Stutum» var en Mann av Folket. Karakteren personifiserte statskanalens – etterhvert så bekreftede – forestilling om Folkedypets Grums. «Stutum» la ut i sine ivrige innringninger til journalist Osvold , om ting han var opptatt av i samfunnet idag. «Stutum» sa ting som onkler sa når det var selskap. Som folk i arbeidstøy sa når de satt på terrassen og drakk øl etter jobb.

Jeg ble villt begeistret for Stutum. I mine barneører var Stutum Norges mest fornuftige mann. Han var blid og folkelig, han snakket rett fra levra, han representerte de enkle løsningers verden og ofte stilte han den oppgitte Osvold til veggs med sine overraskende innspill.

Jeg elsket Stutum. Jeg håpet på Stutum som statsminister. Jeg ønsket at flere voksne skulle lytte til ham. Jeg trodde Stutum var virkelig.

Jeg var ikke alene.

I ettertid har Bjørn Sand og Totto Osvold gitt uttrykk for at de ble fullstendig vippet av pinnen over den enorme støtten Stutum fikk. Folk elsket Stutum. De trodde han fantes i virkeligheten. De takket ham for å være fornuftens klare røst i statskanalens skodde av sosialistisk svada. Stutum nådde alle deler av Folkedypet.
Jeg vet om pakistanere som elsket Stutum. «Han tenker akkorat som maj!» utbrøt de om sin norske venn som snakket direkte til dem fra drosjebilens radio.
Du kan si Stutum hadde en samlende kraft.

Sand og Osvold skapte «Stutum» som vits. Som en parodi på den norske mannen i gata. Deres eget publikum. Den folkelige tullingen de trodde alle ville le av.

De trodde de skapte en klovn.

De hadde skapt en helt.

 

 

(Vi legger til et par gamle klassikere):

– Dø, Ostvik. Det er’ke lett å være nordmann i Norge, altså. De derre havrenakkene oppi Regjeringsklubben, dem skjønner bare en ting – det er stenhård tale. Sånn som det er i dag, så blir’u jo diskriminert i ditt eget land, vettu. Jeg mener det er direkte livsfarlig å være nordmann, jeg altså. Ja, for eksempel, du kan ta svigerfatter. Han er en hederspasje, altså. Fin gubbe. Han fikk smekk nå, han.
– Ja, men svigerfaren din …?
– Dø, Alsvik.
– Osvold, ja …
– Ut med ørene. Facts kommer. Svigerfatter, han hadde stabla noen pakistanere nedi … baki hagan i et sånt hønsehus.
– Sa du stablet …?
– Ja, jeg må si dem lå lagvis, altså. For… Men det var jo fordi at svigerfatter, han var jo direkte snill, vettu. Det var jo så mange av dem. Så han bare dytta inn.
– Jaha, så de fikk bo der gratis, altså?
– Ja, grati … dem betalte litt for seg, altså. Dem hadde jo jobb, noen av dem.
– Ja …
– Men så hadde han ordna en sånn slags kvantumsrabatt, så det blei 400 på hver da, vettu – og det er jo ingenting.
– Nei …
– Det gikk helt fenomenalt. Bare trivelig, vettu. Dem fløy jo der og dilla. Dem så jo ikke ut, vettu. Bare gliste – i turban og parkas og nisseluer og selbuvotter og sånn, vettu. Så svigerfatter, han la opp et helt sånt fritidsprogram for ’em. Dem har jo trøbbel med jentesjekking og sånt, vettu. Så dem malte opp huset for’n, og spadvente hagan, dytta bilen og måkte snø og sånn, vettu … Men så snubla Dagblad’ borti detta her.
– Så det ble en del skriverier der, altså …?
– Oj, blemme de luxe. Dø, Osblom? Det Dagblad skulle du ha sett, altså – hva det sto om gubben der? Dø, jeg trudde dem hadde skrivi av et sånt kapittel av den derre boka om Henry Rinnan, jeg!
– Om Henry Rinnan?!
– Ja, altså. Dø, vettu – dem hengte seg opp i all slags dritting, vettu.
– Åh?
– Ja, for eksempel så var … altså, et sånt hønsehus, vettu … Du kan jo ikke regne med at det er noe do, vettu. Så dem måtte helt ned på Østbanen når ‘em skulle på ramma. Og så måtte ’rem hente vann i en sånn kanne borte på bensinstasjon på Ryen, fløy fram og tilbake med den på hue, vettu. Og så var’e ikke noe særlig med køyer der, og det regna litt gjennom taket, og det var noe dårlig isolasjon og sånt… Men det var jo bare bagateller!
– Men hvordan gikk det da med din svigerfar, Stutum?
– Med svigerfar?
– Ja.
– Dø, glem det ‘a. Det kom de delegasjonene. Flyktningerådet og Boligformidlinga og Torvald Konstabel, og… Gubben fikk smekk på finger’n og fy i ansiktet og fullt kjør, vettu. Men han derre Ahmed Turban, han som hadde sladra? Han ene av de derre pakistanera? Han fikk jo prakthybel, og den silkejobben borte på verksted’ på bensinstasjon’. Han står i bakgården der og brenner søppel og noen tvistdotter og pappesker og noe rusk og rask, og har det bare på fløyel!
– Nja …
– Men svigerfatter? Han tør nesten ikke gå ut av porten, han!

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!