Kommentar

VG har falt fra 269.324 i 2009 til 164.430 i fjor. Det får Anders Giæver til å lyde som en bonde. Giæver hyller pressestøtten som holder liv i avisene og sammenligner det med kulturlandskapet.

Det er få ting jeg er mer stolt av i Norge, enn kulturlandskapet. All den dyrkede marken, alle de sirlige steingjerdene, alle de velholdte driftsbygningene som klorer seg fast på steder og områder på Vestlandet og i Nord Norge der ingen skulle tru at nokon kunne bu, er unikt i verdenssammenheng. Du skal ikke lenger enn over grensen til Sverige før selv du ser at selv flate Østfold-jorder ligger brakk og at kulturlandskapet er borte.

Nå regner Giæver pressestøtten med i kulturlandskapet. Det burde få alarmklokkene til å ringe. En tabloidavis på sotteseng?

Tidligere sjefsredaktør Andreas Norland sa under en av VG-festene på SAS-hotellet da pilene pekte oppover:  – Du kan ikke argumentere med suksess.

Den gang triumferte VG. Nå begynner Giæver å snakke om at ikke alt må måles i penger!

Bevaringen av det norske kulturlandskapet «lønner seg» ikke, ut fra vanlig lønnsomhetstankegang – det hadde vært mye billigere å la naturen ta tilbake åkerlappene og heller importere matvarene fra de stedene i verden som er mer skapt for sånt.
Men denne besattheten av at alt skal være økonomisk bærekraftig i enhver sammenheng, var vi aldri så høylytt tilstede da vi var et lite og fattig land.

Nå er vi små og rike, og den nasjonale egenarten er en god ting å investere i.

Det er slik man snakker for sin syke mor. Du får aldri redaktør i Mentor Medier, Helge Simonnes, (Vårt Land og Dagsavisen) til å innrømme at hans aviser utkommer ene og alene for skattebetalernes regning. Når redaktør for Nettavisen, Gunnar Stavrum, forholder ham dette, blir han sint. Da faller ord om det vulgære innholdet Stavrum bestyrer målt opp mot det lødige innholdet i Vårt Land.

Nå kan Simonnes skylde på at det er så dyrt å drive i Norge. Antall lesere er ellers respektabelt nok.

Men det kan ikke VG si. Kundene stemmer over en tabloid hver morgen, og i VGs tilfelle har dommen vært hard: avisen er veiet og funnet for lett. VG er nå inne i samme dødsspiral som Dagbladet. Hvor vil fallet stanse? Dagbladet har nå stabilisert seg på 80.000.

En tabloid skal være kommersiell. Når en tabloid begynner å snakke varmt om statsstøtte er det fare på ferde. Det ble lagt merke til at en av avisens mest profilerte og erfarne journalister, Tom Bakkeli, nylig meldte overgang til Vi Menn! Folk som har avis i blodet går ikke til et mannfolksukeblad. Overgangen skrek at VG er en synkende skute.

VG burde – hvis avisen hadde vært seg selv – vært det fremste talsrør for avskaffelse av all pressestøtte.

I stedet synger Giæver dens pris og hevder at den er en del av kulturlandskapet!

Men i den store sammenhengen er det småpenger staten bruker på pressestøtte (300 millioner kroner) og man får mye igjen: I et land som dette året feirer vår egen Grunnlov og hvordan vi er skapt av forskjellige motkulturer, holder pressestøtten liv i ideer, livssyn og retninger skapt i et spenn fra marxist-leninistisk revolusjonsglød (Klassekampen) til kristenfundamentalistisk reaksjon (Dagen).

Her greier Giæver å oppsummere noen av grunnene til at VG faller som en sten: politisk korrekt omfavnelse av multikulturalismen, ignorering av at mangfold er blitt enfold, og forherligelse av statssubsidier som kultur.

En vital offentlighet er uforenlig med statsstøtte. Så enkelt er det.

Gunnar Stavrum har helt rett når han sier at pressestøtten kommer til å ende som gravferdstøtte.

Hva kunne VG gjort annerledes?

Den kunne forsøkt å være tabloid.

Suksessen på 60-70-tallet skyldtes at man hadde dyktige redaktører som våget å være tabloide. Man strekker sakene; er frekk, og tar krim og politikk langt ut. Noen ganger for langt.

Da Norge ble flerkulturelt gjorde VG det motsatte; man begynte som fårebikkje som skulle holde saueflokken sammen. Det er ikke en rolle for en avis, i hvert fall ikke en tabloid. Overlat den jobben til tante Aftenposten.

Flerkultur satte VG på prøve. Dagbladet sviktet, VG hadde ressursene, men brukte dem ikke. En innkjøpt journalist fra Dagbladet som Astrid Meland er bare en skygge av seg selv. Det er pinlig og trist. Ikke minst for alle dyktige som i tidens løp har arbeidet i VG.

Det er ingen motsetning mellom å være den dristige tabloide i det flerkulturelle Norge og å være et anstendig organ. Et motsetningsfylt samfunn roper på en frekk og ærlig avis. Stoler ikke VG på sin egen integritet?

VGs fall er en trist historie. Det er historien om forspilte  muligheter.

En tabloid må appellere til mannen i gata. Når den har glemt det er det bare for sistemann å slukke lyset.

 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10120027

http://journalisten.no/node/41739