Kommentar

Den Globale Finanskrisen har slått inn i annerledeslandet Norge, og mange mister arbeidsplassen sin. Siden september i år har hele 1.192 småbedrifter meldt konkursåpning, arbeidsledigheten økte med 3.400 bare i november, byggebransjen frykter at så mange som 60.000 bygningsarbeidere vil miste jobben i løpet av 2009 og ved utgangen av 2008 vil den samlede arbeidsledigheten i Norge ligge på mellom 75.000 og 80.000. Et tall som fryktes økt til 100.000 i løpet av det nye året.

– Finanskrisen legger et stort press på rentene, skaper dårlig aksjekurs og innlånsproblemer for bankene. Den slår også direkte ut i realøkonomien i form av færre arbeidsplasser, understreket statsminister Jens Stoltenberg i slutten av oktober.

Personlig er jeg ikke noe finansgeni, men til og med jeg skjønner tegningen for arbeidsmarkedet samt økonomi fremover – og har derfor skrinlagt (med sorg) planene om nye solbriller til kroner 3.752,- for i år. Og når selv jeg forstår problemet, da er det ualminnelige gode grunner til å anta at situasjonen har gått opp for de aller fleste pr. nå.

Bortsett fra i den tidligere borgerlige avisen Aftenposten, tydeligvis. Tusenvis av mennesker mister i disse dager jobben sin, og ingen forventer noe annet – blant annet fordi ordene Global Finanskrise ringer høyt og skingrende i bakhodet.

Med mindre noen blant de tusenvis heter for eksempel Mohamed Temsamani da, for da er det selvfølgelig helt rimelig at den like skingre Aftenposten mistenker at ledigheten nesten, kanskje, ganske sikkert, muligens, hvisattedersom kan bero på noe helt annet (og mye, mye verre) enn den dårlige – men tilsynelatende takknemlige – unnskyldningen Global Finanskrise:

I Aften i juni i år fremsto Temsamani som kroneksempelet på en ikke-vestlig innvandrer i full jobb. Norsk-marokkaneren, som begynte i oppvasken som 19-åring, som klatret i gradene og ble avdelingsleder i Norges største hotell. Utdannelsen ofret han på veien. Det angrer han på i dag.

For da finanskrisen kom til Plaza, ble stillingen til Temsamani erklært overflødig. Etter 12 års lojal innsats fikk småbarnsfaren valget mellom å jobbe på gulvet blant dem han tidligere var sjef for, eller å si opp. For 32-åringen var det aldri noe valg.

–Når du har gått i dress, skal du liksom flytte bord dagen etter?

Han ser bort, men blikket treffer høyhuset i glass som kneiser i mørket. Han sier han føler seg sviktet og urettferdig behandlet.

–Hvorfor tar de Mohamed og Ali? Hvorfor tar de ikke Petter og Bjørn?

Ja, hvorfor tok de ikke Petter og Bjørn i stedet? Vel, i følge samme artikkel kan det ha noe å gjøre med at Petter og Bjørn ikke hadde jobb i akkurat denne bransjen, men at de jobbet i en av de andre bransjene som ble tidligst og hardest rammet av Global Finanskrise. Der er nemlig Petter og Bjørn i overtall. Og noen Pettere og Bjørner jobber i for eksempel byggebransjen, der 60.000 risikerer å miste jobben om en liten stund.

Men nå som finanskrisen begynner å ramme hotell- og restaurantnæringen for alvor, da vil ledighetskurven blant Mohamed og Ali stige enda mer; bare i Oslo og Akershus regner man med at 10.000 arbeidsplasser vil forsvinne i løpet av 2009. Det vil si at 8 av 10 arbeidsplasser innen handel og service vil bli borte. I denne bransjen er ikke-vestlige innvandrere overrepresentert, så det er ikke fullt så mange Pettere og Bjørner som Mohameder og Alier å sparke der. Petter og Bjørn sparker man for øyeblikket andre steder. Og på grunn av det vil Mohameds og Alis arbeidsplasser etterhvert bli borte de også, ganske enkelt fordi man vet at de som mister jobben i andre bransjer – blant mange andre Petter og Bjørn – nettopp fordi de mister jobben ikke lenger vil ha så mye penger å bruke på hyggelige utskeielser som handel og service til neste år.

Kort forklart så er det sånn cirka det en Global Finanskrise går ut på; folk mister jobben og får færre penger å rutte med, noe som i sin tur fører til at andre mister jobben sin og får færre penger, som igjen går ut over osv osv.

Trodde du, ja. Men Aftenpostens utsendte medarbeider lar seg ikke lure. For egentlig er det jo mest nærliggende og innlysende at det hele handler om underliggende motiver som absolutt ikke har noe å gjøre med Global Finanskrise, ikke sant?

Hotelldirektøren avfeier at de har tenkt på annet enn ansiennitet og kompetanse når de har kuttet stillinger.

–Temsamani har vært ansatt i 12 år?

–Det kunne like godt vært en nordmann. Som alle bedrifter i disse tider må vi justere personalstyrken etter inntekt og volum. Her er vi et Mini-FN med over 40 nasjonaliteter, sier Plaza-direktør Tarje Hellebust.

Nå er det ikke godt å vite hvilke forslag om hva hotellets ledelse kan ha tenkt som er blitt lagt på bordet av Aftenpostens journalist Jenny Sandvig, men et knøttlite hint er jeg redd vi får i Sandvigs oppfølgende artikkel; Global Finanskrise er virkeligheten et spørsmål om holdninger – mer presist det norske folks holdninger til ikke-vestlige innvandrere:

Forsker på minoriteter og arbeidsmarked ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), Jon Rogstad, gir noen svar.

–Vi vet at innvandrere må først ut når oppgangstidene er over. De er utsatt, fordi de ofte har vært blant de siste som er ansatt. En betydelig del er sysselsatt i konjunktursensitive bransjer, sier Rogstad.

Nå tror han krisen kan gi oss en test på om det faktisk er skjedd en reell holdningsforbedring i synet på ikke-vestlige innvandrere, eller om godviljen bare skyldes at det har vært jobber nok til alle.

Det faktum at en betydelig del er ansatt i konjunktursensitive bransjer – det er antagelig sånne bransjer som blir påvirket av at andre blir påvirket av ting som for eksempel Globale Finanskriser, tror jeg – er altså ikke noen spesielt troverdig unnskyldning, hvis man nå eventuelt skulle ha regnet med det motsatte i disse tider.

Forresten er det ikke så rent lite som tyder på at herr forskeren for sin del ikke trengte noen Global Finanskrise for å teste det norske folks holdninger til ikke-vestlige innvandrere, for de vet han nok – åpenbart i likhet med Aftenposten – allerede hva innebærer; nemlig det samme som førte til at Mohamed og ikke Petter og Bjørn fikk sparken i forbindelse med at Global Finanskrise nådde hotell Plaza:

Mange er også midlertidig ansatte eller ufaglærte. Rogstad stiller spørsmål ved om ansiennitetsprinsippet bør følges slavisk. På grunn av et fremmedartet navn kan mange ha fått en sen start i arbeidslivet. Det samme «handicapet» kan sparke dem først ut igjen.

–Når ikke-vestlige innvandrere blir sparket ut, vil man ikke skylde på at de er innvandrere, men at de har kortere ansiennitet. Dermed har arbeidsgiverene en legitim grunn.

Fikk alle med seg dette nå? Disse Globale Finanskrisetider utstyrer dessverre arbeidsgivere med en l-e-g-i-t-i-m grunn til å sparke ikke-vestlige innvandrere, og den grunnen er ikke nødvendigvis nettopp det at det er Globale Finanskrisetider. Tvert i mot: Rogstad frykter at den Globale Finanskrisen vil fyre oppunder (åpenbart enda flere) fordommer om hvem som bør prioriteres når det er knapphet på arbeidsplasser.

Det er et godt spørsmål; hvem synes man så at bør prioriteres når det er knapphet på arbeid?

Alle som har mistet eller mister jobben sin blir sikkert glade for å høre at garantert fordomsfrie mennesker som rådgiver Jon Ole Martinsen i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) har svaret på det. For som det er, så får ulykkeligvis finanskrisen et særdeles uheldig utslag for innvandrere og ditto innvandring gjennom familiegjenforening – i det samme Norge som nå får knapphet på arbeidsplasser:

–Aldri har det vært mer dramatisk og viktig for innvandrere å beholde jobben enn i dag. Å miste jobben sin nå, vil kunne innebære å miste sin rett til familieliv for mange av disse menneskene, sier Jon Ole Martinsen,(…)

Han viser til de nye reglene som krever fire års utdannelse eller arbeidserfaring for å søke familiegjenforening. I dag kreves en årlig inntekt på over 215000 kroner.

Martinsen er redd vi etter hvert vil se større utslag på ledigheten blant ikke-vestlige innvandrere og flyktninger enn vi gjør i dag. Derfor ber SEIF politikerne være føre var og se på tiltak som kan dempe bølgen av oppsigelser som trolig vil komme.

De som har mistet eller står i fare for å miste jobben sin får følgelig se den lyse siden av saken; det er alltid noen i det globale fellesskapet som har det meget, meget verre enn dem selv. Litt dumt er det jo at når folk mister jobben, så mister staten skatteinntekter som de trenger for å opprettholde velferdsordninger og offentlige stønader – sånne stønader som mange trenger når det for eksempel er knapphet på arbeidsplasser. Men pytt sann, det ordner seg nok. I hvert fall så lenge Norges arbeidsgivere avholder seg fra å skylde på noe så gjennomsiktig som Global Finanskrise når de nå sparker ikke-vestlige innvandrere av mer illegitime årsaker.

I den anledningen gjør nok Aftenpostens artikler underverker for de relativt kjipe norske holdningene som både forsker Rogstad og journalist Sandvig mer enn antyder at finnes blant folk fra før, skal du se.

Og blir Aftenposten mer anti-rasistisk og finner frem til enda flere anti-rasistiske forskere nå – ja, da er det vel fare for at ekstremhøyre bare kan slukke lyset og låse døra for godt. Selv om det betyr at enda flere arbeidsplasser går tapt, så er det jo ingen grunn til å slite seg ut når andre mer enn gjerne gjør jobben for en?