Gjesteskribent

Tidligere statsråd Sylvi Listhaug kan nå trygt kopiere et kjent Henrik Ibsen-sitat i omtalen av seg. «Om jeg hamrer eller hamres, likefullt så skal det jamres» sukker Peer Gynt overfor Mor Åse i første akt av tidenes mest kjente norske teaterstykke.

Det samme kan Sylvi Listhaug si. Hva hun enn gjør og sier – eller ikke gjør og ikke sier – så blir det medieoppslag av det. Hun behøver ikke å si ett eneste ord eller gjøre noen verdens ting – medieomtale blir det likevel.

Vi fikk et eksempel på dette tirsdag da en rekke nyhetsmedier gjenga en melding fra NTB om at «Listhaug må betale tilbake lønn». En interessert leser lukter straks at her må det ligge noe muffens. Har eks-statsråden tusket til seg noe som ikke var hennes? Har den nyslåtte stortingsrepresentanten gjort noe galt? Nei, da hun har bare tilbakebetalt lønn hun ikke hadde krav på og som hun ikke kunne unngå å få.

Det er lønningsdag for statsråder hver måneds tolvte dag. 12. mars fikk Listhaug utbetalt sin månedslønn for mars. Åtte dager senere gikk hun av som statsråd og ble dagen etter stortingsrepresentant, som velgerne i hjemfylket valgte henne til i fjor høst. Ettersom statsråder er bedre gasjert enn stortingsrepresentanter, hadde hun følgelig mottatt for mye penger. På vanlig måte beregnet Statsministerens kontor hvor mye Sylvi Listhaug skyldte staten og sendte henne et brev om det. «For mye utbetalt lønn bes innbetalt snarest», skrev SMK som bekrefter at det har Sylvi Listhaug gjort.

Det er da vi spør: Hva så? Sylvi Listhaug har gode evner, men hun er ikke synsk. Hun kunne på lønningsdagen ikke forutse at hun åtte dager senere ikke lenger var statsråd. Dette er en ikke-sak, som ikke tilfredsstiller noe kriterium for å være en nyhet.

En rekke av hennes forgjengere i ulike regjeringer har trådt ut av Regjeringen etter lønningsdag og mottatt tilsvarende brev som Sylvi Listhaug. Vi kan ikke huske noen medieomtale etter at Lars Peder Brekk gikk av som landbruksminister 18. juni 2012 for å gjeninntre som stortingsrepresentant. Heller ikke Øystein Djupedals avskjed som kunnskapsminister 18. oktober 2009 foranlediget noen etterslenger i mediene da han igjen ble stortingsrepresentant. De fikk helt sikkert tilsvarende brev som Listhaug.

I vinter fikk Sylvi Listhaug tyn for å ha omtalt pedofile sexovergripere som «monstre». SV tok til overmål opp saken i Stortinget. Vi tror folk flest vil si seg enig i at en som voldtar babyer og bestiller endog ufødte barn for etter fødselen å misbruke dem seksuelt – de er overkvalifisert til betegnelsen monster. Hva skulle et monster være – om ikke mennesker med slike tilbøyeligheter og praksis skulle fortjene en slik etikett?

Men når Sylvi Listhaug sa det, blir reaksjonene alltid annerledes. Såkalte fagfolk sto frem og mente ofrenes situasjon ville bli forverret om overgriperne blir fremstilt som monstre. Dette er ikke en gang tøv. Det er rent sludder. Men som verbal ammunisjon mot Listhaug kan det brukes som i gamle kokebøker: «Man tager hvad man haver». Reaksjonen på hennes saklige påpekning av at Ap er mer opptatt av å sikre terroristers rettigheter enn å ivareta det norske folks sikkerhet, kompletterer situasjonsbildet.

Sylvi Listhaug er farlig – for sine politiske rivaler. Hun er en stemmemagnet som den senere tid har løftet sitt parti nokså kraftig på meningsmålingene. I øyeblikket er hun trolig landets mest populære politiker etter statsministeren. Derfor gjelder det for rivalene og deres medløpere i mediene å vedlikeholde et negativt fokus på Listhaug.

Problemet er at de ennå ikke har oppdaget at anstrengelsene har motsatt effekt.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!