Sakset/Fra hofta

Problemene med nærværet av tilbakestående klankulturer i vårt moderne samfunn er ikke begrenset til voldskriminaliteten og trygdeutbetalingene som man observerer konsekvensene av og kan påvise statistisk. De skaper også en helt egen form for uhygge, både overfor omgivelsene og med stygg intern justis.

Et eksempel på det siste har fått bitte litt omtale i forbindelse med en sak som nylig gikk for Eidsivating lagmannsrett.

Den somaliske mannen som i oktober 2017 av Hedmarken tingrett ble dømt til ni års fengsel for drapsforsøket på en somalisk kvinne i Moelv i desember 2016, hadde nemlig anket såvel straffeutmålingen som bevisførselen i forbindelse med skyldspørsmålet. Han hevdet blant annet at kvinnen hadde skadet seg selv, noe lagmannsretten avviste uten annet enn å henvise til tingrettens dom.

Et av mannens knivstikk mot magen var få millimeter fra å drepe kvinnen, som dessuten ble vansiret såvel i ansiktet som på hendene. Foruten permanente estetiske skader risikerer kvinnen, som var i gang med yrkesutdannelse, også varig uførhet. Motivasjonen for drapsforsøket var at hun ikke ville gifte seg med mannen, som viste en kontrollerende adferd overfor henne. På et tidligere tidspunkt hadde han helt bensin over henne og truet med å tenne på.

Men det som for siviliserte mennesker kanskje er mest uventet, er at det finnes et somalisk miljø som har tatt side for voldsmannen mot hans offer.

Hamar Arbeiderblads journalist Trond Svendsen fulgte ankesaken, og rapporterte den 5. mars fra lagmannsretten. Det viser seg at den somaliske kvinnen må leve på hemmelig sted på grunn av frykt for represalier fra landsmenn.

Kvinnen er tydelig redd.

– Han sa til meg at dette er Norge. En dag slipper jeg ut av fengsel. En dag finner jeg deg, fortalte hun.

– Kan du si litt om hvordan andre somaliere har reagert overfor seg? ville bistandsadvokat Inger Johanne Reiestad Hansen vite.

– Jeg får høre at det er min skyld, at det er jeg som har forårsaket det og at jeg har ødelagt mannens liv.

En kultur som tar den kriminelles side mot rettsstatens, er en kriminell kultur. I et sivilsamfunn er det noe mange mennesker ikke bare har vanskelig for å forholde seg til; det er også noe man strever med å forstå er mulig. Strevet, og frykten for hvilke erkjennelser det ville føre til, resulterer i fortrengning. Når det er gått en stund, tenker man ikke lenger over konsekvensene av at en kriminell kultur får fotfeste.

Svendsen, tilsynelatende den eneste norske journalisten som har arbeidet mye med saken, er åpenbart blitt opprørt av det han har sett. Den 24. mars skriver han en kommentar om det uhyggelige fenomenet i Hamar Arbeiderblad.

Ingen snakker om dette, men det må snakkes om, mener Svendsen. Men hans egen oppfordring har ikke avstedkommet noen respons. Kan vi leve med det? spør han. Det kan vi naturligvis ikke, men tausheten viser uansett at nordmennene i praksis har bestemt seg for å leve med fullstendig uholdbare tilstander.

Svendsen ber nærmest om unnskyldning på forhånd for at han tar opp problematikken:

Men det ligger en tematikk rundt dette knyttet til drapsforsøket i Moelv som samfunnet langt bortenfor alle de sinte, halvrasistiske kommentarfeltene er helt nødt til å forholde seg til.

Men kvinnen er også tildelt en ekstrabelastning i form av personer i et somalisk miljø som har gått imot henne. Dette har vært belyst gjennom begge rettssakene. HA har skrevet flere saker og fortalt om det. Kvinnen lever, snart to år etter hendelsen, på hemmelig adresse i konstant frykt og redsel, og bare noen dager før ankesaken skulle opp i lagmannsretten skal hun ha blitt konfrontert av andre somaliere med spørsmål om hvorfor hun ødelegger livet til mannen som sitter i fengsel.

Og da er vi ved kjernen. Vi ser et helt klart og tydelig skille i denne saken på hvem som er offer og hvem som er gjerningsmann. Men noen ser det åpenbart annerledes. Det er, når vi legger alt som kom fram under rettssaken til grunn, sterke nok krefter som ser saken fra en slik vinkel at det gjør at kvinnen – selv med en domfelt gjerningsmann bak murene – fortsetter å frykte for sitt eget liv. Det er til og med opplysninger i saken om at somaliske medier har omtalt hendelsen i Moelv med en slik vinkling.

Artikkelforfatteren mener at det er politikeres, mediers og innvandrermiljøers oppgave å gripe fatt i dette.

Men hvordan kan et kriminelt miljø bestemme seg for å bli sivilisert? Hvor fristende er det for siviliserte somaliere å konfrontere mafialignende strukturer blant sine egne landsmenn?

Og hvordan kan politikere og medier som har brukt de siste førti årene på å sjikanere enhver som har påpekt masseinnvandringens problemer, plutselig legge seg til en oppførsel som er ensbetydende med å innrømme at de ikke bare har tatt sørgelig feil, men også langt på vei ødelagt sine egne samfunn i prosessen?

Svendsen, som er perpleks over andre mediers manglende interesse for saken, uttrykker da også en viss tvil om evnen, «men vi kan alltids håpe». Politikere og innvandrere må «utfordres». Og hva om de blåser i utfordringen?

Oppfordringen til sivilsamfunnet er inntrengende:

Men denne saken må snakkes om og den må snakkes om nå. Det går en redd kvinne rundt i vår mitte, og hun har ikke gjort noe som skulle sette henne i en posisjon der hun har fortjent å bære rundt på sin frykt.

Avslutningsvis nevner han historien om trollet som sprakk i lyset. Hvor mange av leserne hans er det som fortsatt forstår referansen?

Man savner en mer konfronterende holdning overfor det kriminelle somaliske miljøet. Svendsen har konstatert at hva skylden i saken angår, er det noen som «åpenbart ser det annerledes».

Ja, hvorfor skulle ikke et kriminelt syn på saken være like bra som et sivilisert? I artikkelens siste setning klemmer Hamar Arbeiderblads journalist til med litt av en salve:

De som holder denne kvinnen ansvarlig for sitt eget drapsforsøk bør utfordres på hvorfor.

Nå ble de nok skremt i det somaliske miljøet.

Sannheten, som nesten alle er for feige til å si, er at de som holder denne kvinnen ansvarlig for sitt eget drapsforsøk, permanent må fjernes fysisk fra Norge.

Diasporaen i Norge av somaliske innvandrere og deres barn har hatt følgende utvikling siden 1990, noe enhver kan finne ut selv i statistikkbankens tabell 05183 på nettsidene til Statistisk sentralbyrå (SSB):

Saken er ganske enkelt den at hvis det skal bli mindre somalisk klankultur i Norge, så må det bli færre somaliere i Norge.

 

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.