Tavle


Illustrasjonsfoto: Akemulus / Wikimedia Commons.

 

Angrepene på Sylvi Listhaug og de utelukkende negativt vinklede nyhetssakene om den avgåtte justisministeren, har nå fått et omfang, en intensitet og en smålighet som ikke står noe tilbake for omtalen av Donald Trump.

De er for tallrike til å protokollføre alle sammen, så man må nøye seg med noen eksempler. Stikkpillene kommer ikke bare fra den parlamentariske opposisjonen, men også den delen av opposisjonen som befinner seg i mediene og akademia – nå sist også i barnehagene, en kanskje litt uventet tilvekst til sumpen.

I forbindelse med at Listhaug treffsikkert karakteriserte norsk politikk som en barnehage, skriver NTB:

– Jeg jobber i barnehage og liker svært dårlig at barnehage blir nevnt i negative ordelag og her trukket inn i en sammenheng med noe som ikke fungerer, skriver pedagogisk leder Tom A. Myhre i et innlegg på barnehage.no.

– Dette uttrykket irriterer meg grenseløst. Jeg forventer at politikere, og spesielt statsrådene og statsministeren, ikke bruker dette uttrykket, legger han til.

Med hvilken rett og i hvilken utstrekning forventer man å kunne legge bånd på en politikers verbale spillerom? I sin utvidede betydning, som leksikografer forlengst har registrert, er ordet barnehage et helt normalt bilde på umoden oppførsel.

At det eksisterer en sømløs kontinuitet mellom opposisjonen, mediene og akademia, illustreres godt av en sak i TV 2, hvor man har hanket inn tre akademikere, alle sammen negative til Listhaug, til å uttale seg om Listhaug-saken – den ene likegodt Ap-medlem. Han er bestyrtet over at debatten er ute av «kontroll». Hvorfor skulle den være under kontroll?

Men det er likevel en av de andre som er mest forutinntatt:

Professor i retorikk og språklig kommunikasjon, Kjell Lars Berge, tror Knut Arild Hareides tale mandag var det som reddet regjeringen.

– Hareides tale var et retorisk mesterstykke, hvor han reddet regjeringen og fikk Listhaug til å skjønne at hun måtte gå av, sier Berge.

Retorikkeksperten var ikke ikke like imponert over Listhaugs tale etter hun gikk av som justisminister, og mente man fikk se en snurt og såret justisminister som tok igjen med all sin kraft.

– Måten hun karakteriserte Stortinget som en barnehage og mente seg utsatt for en heksejakt, og hvordan hun mente hun var den eneste som vernet om ytringsfriheten, er typisk for en narsissistisk person som ikke forstår andre enn seg selv, mener Berge.

Professoren sier han ikke kan huske å ha sett en norsk politiker som uttrykker seg på den måten Listhaug gjør, og kaller utspillene for ekstreme.

Tredjemann uttaler at Listhaug er «polariserende». Som om det skulle være noe unikt i norsk offentlighet. Ap og mediene har opptrådt polariserende mot Frp i førti år.

Og slik går dagene. Den som er gjenstand for denne informasjonsdietten fra morgen til kveld, og ikke har den kulturelle ballasten eller kritiske sansen som hindrer en i å innta den, er nødt til å ende opp med en fullstendig markspist hjerne. Mediekonsum er noe de fleste bør begrense av hensyn til sin egen mentale helse.

Listhaug er en populær politiker, men bildet som tegnes av henne av det man vanskelig kan kalle noe annet enn en mobb, viser klart at tilhengerskaren hennes ikke har noen talerør blant hovedstrømsmediene. Dette fungerer også polariserende.

Men det at polariseringen kommer til overflaten, er kanskje en uunngåelig konsekvens av det demokratiske problemet det er at de fleste toneangivende krefter i landet er til de grader politisk skjeve og hengivne til flokkmentalitet.

Sammenlignet med den tause kapitulasjonen for kreftene og tankegodset som fremmes av den massive propagandaveggen, er polariseringen sågar en ønskelig konsekvens. I mer levende demokratier enn vårt kalles det politisk uenighet.

Når flere Frp-representanter viser at de ikke er slagne etter Listhaugs avgang, bærer det således bud om at det politiske livet i Norge vil begynne å ligne mer på det amerikanske. Tiden for konsensus og det amerikanerne kaller «bipartisanship», er forbi.

De som ønsker at det skal finnes medier som ser på verden med et annet blikk enn sumpens, må ikke bli sittende på gjerdet.

 

Bestill «Europas underlige død» av Douglas Murray bok fra Document Forlag her!