Sakset/Fra hofta

Hardkjøret mot justisminister Sylvi Listhaug har nådd et foreløpig høydepunkt med partileder Jonas Gahr Støres kunngjøring om at Arbeiderpartiet vil stemme for mistillitsforslaget fra partiet Rødt.

Klarere kan det vanskelig demonstreres at dette ikke lenger handler om alminnelig politisk strid, men om en slags hellig krig – jihad – mot Listhaug.

Kanskje det er på grunn av alle årene Ap har pleid omgang med palestinske terrorister, at partiet har lagt seg til en adferd som minner stadig mer om islam. Men nå har de tatt steget over i noe som ligner islamisme.

Det som betyr noe, er ikke hva du gjør – for eksempel at du anklager andre for å fremme terror. Stortingsrepresentant Martin Kolberg (Ap) gjorde nettopp det i juli 2016, som rapportert i en NTB-melding offentliggjort i Aftenposten:

Arbeiderpartiets Martin Kolberg anklager Regjeringen for å gjøre samfunnet mer ustabilt og Høyres politikk for å skape grobunn for terror.

Beskyldningen kan kanskje sies å være ufin, men ligger uansett godt innenfor det som er akseptabelt i frisk debatt. Så hvorfor er det ikke akseptabelt å si at noen setter fremmedkrigeres rettssikkerhet høyere enn nasjonens sikkerhet?

Fordi det utsagnet kom fra feil person. Det som spiller en rolle, er altså hvem du er.

Personer som ikke er muslimer, som ikke er underkastet Allah, betraktes av islamister som dårligere mennesker. Likeledes har Ap nå tatt en vending hvor den som ikke er underkastet deres standarder for anstendig tale, er å anse som en illegitim politisk motstander.

Det forverrer naturligvis saken at Listhaug representerer og støtter de fleste tingene som Ap er imot, som den vestlige sivilisasjonen, ytringsfriheten (Støre har nok ikke glemt at Sylvi filleristet ham for unnfallenheten i karikaturstriden), kristendommen, nasjonalstaten, den tradisjonelle familien og et genuint konservativt utsyn. Sånn sett er hun en rød klut på linje med Israel eller Trumps USA, som Aps palestinske omgangsfeller hater.

For Ap hadde Listhaug valget mellom total ydmykelse og den politiske død. Hun gav avkall på det første, ydmykelsen var ikke fullstendig nok, og dermed ønsker Ap det siste.

Knut Arild Hareide kan sannsynligvis bestemme utfallet av den hellige krigen. I dette dramaet har en stor rolle ved en skjebnens ironi tilfalt en liten mann. Den største taperen er velgerne, som mister tilliten til det politiske system.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!