Kommentar

Torggata i Oslo. Foto: Bente Haarstad

Venstresiden er ikke lenger hva den var. Ikke bare har klassekampen forsvunnet og Arbeiderpartiet krympet til det maktesløse, men selve det ideologiske grunnlaget er også blitt tynnslitt og tannløst. Den revolusjonære ånden finner vi nå bare i bøker og museer. Selv den radikale religionskritikken og kulturkritikken fra Opplysningstiden, som venstresiden har flagget gjennom et par hundreår, er ikke lenger et politisk anliggende.

De har tydeligvis glemt hva Marx i sin tid sa: «at religion er opium for folket». Skjønt han mente vel kristenfolket, men deres religion er nå for lengst valset ned av venstreradikal religionskritikk. Med tanke på at venstresiden i dag synes å ha falt på kne for islamsk fundamentalisme og kulturelle tradisjon, lurer man på hvor det har blitt av den heroiske religionskritikken. De venstreradikal kan da ikke mene at islam er en religion uten maktambisjoner og bedøvende innflytelse på muslimer, slik de tidligere hevdet om kristendom og kirkemakt?

Her i landet er både kristendommen og kirkemakten gjennom årene blitt så gjennomkritisert av venstresiden at de har mistet all samfunnsmessig innflytelse. Slik sett har det vært et vellykket religionskritisk prosjekt. Men hvorfor har de mistet munn og mæle når det gjelder islamsk fundamentalisme og kulturell tvang? Skjønt de er aldeles ikke tause når det dreier seg om kritikk mot islam. Da stiller de seg lojalt på islams side og forsvarer den mot religionskritiske angrep.

Dette henger ikke på greip. Venstresiden har skiftet ham og lefler nå med en middelaldersk religion som er mot opplysning og radikal religionskritikk. Karl Marx er glemt, så også Opplysningstidens kritiske tanke.

Venstresiden er blitt islams fremste støttespiller og rykker raskt ut når den lukter religionskritikk, tidligere de venstreradikales viktigste verktøy for å knue kristendommen. Nå stempler de kritikk av islam som religiøs rasisme, en karakteristikk som tyder på politisk blindhet og svermeri for totalitære mørkemakter.

Lengselen etter det totalitære har alltid vært venstresidens drivkraft mot frigjøring, men det er neppe noe den oppnår innenfor islam. Her dreier det seg primært om underkastelse, altså det motsatte. Når det nå rettes kritikk mot islam, og venstresiden trekker det religiøse rasisme-kortet, så er de venstreradikale ikke bare ideologiske overløpere, de lar seg også diktere av en doktrinær religionsfascisme. I vår opplyste tid kan man godt kalle denne ideologiske reverseringen for en politisk sykdom.

Og den er smittefarlig. Religionsfascismen har nå også slått seg ned i statsministerens hode, hvis parti har hatt enkelte fascistoide skrullinger å trekkes med, men ingen med behov for middelaldersk underkastelse. Når statsministeren nå også advarer mot religiøs rasisme så spiller hun på lag med den ideologisk bankerotte venstresiden, som tydeligvis drømmer om å bli innlemmet i et totalitært kalifat. Det gjør nok ikke vår statsminister, men hun bør holde tunga rett i munnen og få en ideologisk kur mot religionsfascismen som får folk til å miste den politiske fornuften.

 

Hvis du likte det du leste, skal du lese denne boken. Den er uvurderlig:

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.