Gjesteskribent

Jonas Gahr Støre vil at stortingspresidenten trekker seg, men vil ikke stemme for Rødts mistillitsforslag. Hørt den før? Foto: Gwladys Fouche / Reuters / Scanpix

Stortinget fikk mandag formiddag stortingspresident Olemic Thommessens 40 minutter lange redegjørelse om nasjonalforsamlingens bygningsvesen.

I den etterfølgende runden med innlegg fra de parlamentariske lederne bekreftet Jonas Gahr Støre at Arbeiderpartiet vil fortsette med å bruke byggeskandalen som brikke i sitt politiske spill. Selv om elendigheten ble innledet mens Arbeiderpartiets Dag Terje Andersen var stortingspresident, er Ap opptatt av å legge all skyld på andre. Presidentskapet har gjort enstemmige vedtak hele tiden, men i Arbeiderpartiets bilde er det bare Olemic Thommessen som har ansvar. Partiet er ute etter en syndebukk for å kamuflere sitt eget ansvar. Det er som et parallelt ekko fra Golgata for snart 2000 år siden: «Korsfest, korsfest – slipp Barabbas fri!».

Men Gahr Støre har det hovedsakelig i kjeften. Han henstiller til Thommessen å trekke seg som stortingspresident, men når det varslede mistillitsforslaget fra Rødt kommer til avstemning, vil Ap ikke støtte forslaget. Da må nemlig partiet ta ansvar, og det er akkurat det partiet ikke vil. Ap opptrer som en politisk frilanser.

Stortingets byggearbeid, som er besluttet av Stortinget i plenum, er et typisk uttrykk for de folkevalgte eliters holdning til bruk av andres penger. Her har normale kost/nytte-vurderinger vært fraværende. Var det for eksempel nødvendig med et nytt og større postmottak i en tid hvor mer og mer post går digitalt?

Stortinget svømmer i andres penger. Antall ansatte er fordoblet til 450 på få år. Partisekretariatene har hatt eksplosiv vekst. Mens Arbeiderpartiet for fire tiår siden hadde et gruppesekretariat på tre-fire politiske medarbeidere, er tallet nå steget til 40. Tilsvarende er det for de øvrige partiene, som dessuten har bevilget seg så rause statsbevilgninger at partiorganisasjonene har svulmet ut med en hærskare av heltidslønnede medarbeidere. Jo flere heltidspolitikere, jo mere søl.

Før om årene hadde mer enn ett parti såkalt partiskatt hvor en del av de folkevalgtes godtgjørelse ble innbetalt til partiet for å finansiere politiske medhjelpere. Det er det slutt på nå. Stortingspartiene forsyner seg av andres penger i stedet.

Det samme gjør fylkeskommunene. Nye Trøndelag fylkeskommune har alene 22 heltidspolitikere for å administrere videregående skoler, folketannrøkt, fylkesveier og rutegående transportmidler. Det er dette fylkeskommunene har som operative oppgaver. Fylkeskommunene har over 5 000 heltidspolitikere og papirflyttere, men få gjøremål.

Tilsvarende er det i kommunene. Trondheim kommune har 11 heltidspolitikere. Haugesund hadde inntil for tre år siden ordfører på heltid og varaordfører på halvtid. Nå har byen tre politikere på lønnet heltid. Sånn kan vi gå landet rundt.

Politikk er blitt levebrød for politiske eliter. Demokratiet svekkes fordi grensene mellom byråkrati og politikk viskes ut. Politikk blir et yrke som særlig tiltrekker seg unge folk uten særlig livserfaring, men som ser seg velkvalifisert til å herse med andre.

Det går en rett linje fra lokale yrkespolitikere gjennom fylkeskommunenes overflødige krøsuser til Stortingets byggeskandale: Mangel på respekt for folkets penger. Det er bare å forsyne seg med det en trenger til det en har bekvemmelighetslyst på.

Slik reduseres folket til tvungen sponsor og en kulisse for liksomdemokratiet.