Gjesteskribent

Når en har vært med på å gjøre noe galt, er det en utbredt menneskelig reaksjon å flykte fra ansvaret og i stedet skylde på andre. Sånn er folk flest skrudd sammen.

Jakten på syndebukker rammer nå stortingspresident Olemic Thommessen så sterkt at Ap-leder Jonas Gahr Støre mener Thommessen bør gå av. Vi hadde trodd at det var mer naturlig for Ap-lederen å se seg selv i speilet og spørre om hvem som har hovedansvaret for eget partis sterke svekkelse, men han viker unna. Hans stikk mot Thommessen aktualiserer det gamle ordtaket om at «På seg selv kjenner en andre».

Andre opposisjonelle har vært inne på det samme. Oslo-baserte medier har i lengre tid ført an i en kampanje mot Thommessen. Selvopphøyde mediesynsere refser ham huden full. Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle driver repetisjonsøvelse en gang i uken med forvirret prosa i sluttet orden.

Olemic Thommessen fortjener kritikk for Stortingets skandaløse byggeprosjekt, men disse bebreidelsene må deles på alle dem som i tre valgperioder har utgjort Stortingets presidentskap.

Det var mens Arbeiderpartiets Dag Terje Andersen var stortingspresident at det i 2013 ble besluttet å åpne et byggeprosjekt med Stortinget selv som byggherre. Det var da fadesen startet. Når det skal bygges noe i statlig regi, settes Statsbygg på som byggherre. Dette er en profesjonell organisasjon i motsetning til Stortingets amatører.

I dag er det blitt kjent at Tom Harald Nesvik, Fremskrittspartiets parlamentariske leder i forrige stortingsperiode i et møte med presidentskapet tok til orde for å stanse prosjektet for å få kontroll med kostnadene. Han ble ikke hørt. Det ble heller ikke Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad da hun foreslo å nedskalere prosjektet. Hun sier til Aftenposten i dag at hun ble avfeid uten svar.

Det er fremkommet i mediene at Stortingets presidentskap seks ganger er blitt presentert tiltak som kunne redusert anleggskostnadene med hundrevis av millioner kroner. Dette ble avvist av et samlet presidentskap.

Og da nærmer vi oss sakens kjerne: Det er presidentskapet som kollegium som bærer hovedansvaret for skandalen. Og i presidentskapet satt meget fremtredende representanter for fem av Stortingets partier. Stortinget selv må ta sin del av ansvaret ved ikke å stille avdekkende spørsmål da bevilgningene ble gitt. Presidentskapet har jo som kjent ikke bevilgningsfullmakter. Det er det bare Stortinget som har.

Presidentskapet er som kollegium å anse som Stortingets «styre». Like lite som styrelederen i et aksjeselskap har større ansvar enn øvrige styremedlemmer for de vedtak som styret treffer, har stortingspresidenten større ansvar enn de fem visepresidentene. Det er presidentskapet som kollegium som sammen bærer skylden.

Jonas Gahr Støre kritiserer i dag Thommessen for ikke å ha gitt Stortinget fyllestgjørende informasjon. Det er en urimelig bebreidelse. Stortingets nå avgåtte direktør Ida Børresen hadde stående ordre om å holde Thommessen orientert. Det gjorde hun ikke. Stortingspresidenten kan ikke annet enn å formidle faktaforankret informasjon. Han kan ikke overfor Stortinget kolportere rykter og forlydender.

Olemic Thommessen blir nok sittende, men kampanjen mot ham forteller mye om en smålig opposisjon som ellers har lite å fare med av saker som har betydning.

 

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!