Sakset/Fra hofta

Bildet: State of the Union er en høytidelig, festpreget anledning. Det politiske Amerika feirer seg selv. Når opposisjonen sitter på hendene demonstrerer den at den ikke respekterer reglene. Foto: Jonathan Ernst/Reuters/Scanpix

Venstresidens negativitet til Trump gjør seg ikke. Sure ansikter er en turn-off. Nancy Pelosi, leder for demokratene i Representantenes hus, var kledt i svart og så ut som hun var i begravelse. Demokratene satt mens de andre reiste seg og klappet begeistret. 13 demokrater møtte ikke frem.

Nancy Pelosi, leder for demokratene i Representantenes hus, sitter med demokratenes innpisker, Steny Hoyer. Foto: Leah Mills/Reuters/Scanpix

Det fikk Anne Stoddard fra realcelarolitics.com til å si at det viser manglende respekt for embetet. Som folkevalgt skal du vise respekt for det høyeste embetet. Det er ikke noe å diskutere. Seerne ser tomme plasser og sure ansikter. De må spørre seg selv: Hvem er disse menneskene?

Other Democrats, even ones who should have known better or secretly felt otherwise, sat on their hands.  You could see them glancing at each other, wondering whether they were allowed to applaud or stand up. What a bunch of cowards.

It was a disgraceful display of bad manners, but even more it was incredibly stupid because «the whole world was watching.»  The camera was getting them all in close-up.

Who are these ungrateful corpses, middle America must have been asking.  Good question.  (Can you imagine how much money Pelosi has made in the stock market since Trump was elected? What does she have to be so upset about?)

Engelsk har gitt oss uttrykket «fair play», men venstresiden vil bare bruke det når de selv vinner. Det er ingen spøk.

NRKs Anders Magnus måtte erkjenne at Trump fikk 70 prosent godkjent for talen. Men han sa det var fordi Trump brukte teleprompter. Han leste opp det andre hadde skrevet. Derfor klarte han seg så bra. Det var ikke hans ord.

State of the Union-taler er alltid et kollektivt arbeid. Presidenten har bedt om input fra alle departement i flere måneder. Taleskrivere jobber seg gjennom flere versjoner til presidenten og rådgiverne endelig er fornøyd.

Vet ikke Magnus noe så elementært? Eller gjør han seg dum? Eller tror han at lytterne er dumme, at han kan slå i dem hvilken som helst plate?

Roger L. Simon er min favoritt-kommentator, han treffer tonen og substansen. Han «leser» Trump og hvor den jevne amerikaner liker ham.

Trump er en «upper», sier Simon, akkurat som John F. Kennedy og Ronald Reagan: Amerikanere liker ikke sure mennesker. De vil ha en som ser optimistisk på livet. De forstår at holdning er en selvoppfyllende profeti. Optimister løfter, sure mennesker ødelegger.

Trump is an upper, like Reagan and JFK.  All three were cheerleaders for America and made/make us feel good.  That’s what wins.  And why shouldn’t it?  Optimism and pessimism are largely self-fulfilling prophecies.  For today’s Democrats, it’s «Unhappy Days Are Here Again!»

Derfor kommer demokratene til å gå på et nederlag ved Kongress-valget i november. De er for negative.

Samtidig er partiet splittet i en sentrumsfløy og en venstrefløy. Det er ikke sikkert enigheten varer. De moderate merker allerede at kun negativitet mot presidenten skurrer og irriterer folk.

For NRK og norske medier er negativiteten gratis. Eller er det den det? Hvis Trumps America blir en suksess vil denne negativiteten også bli et tapsprosjekt for dem.

De første tegn til omslag kom fra Aftenpostens utsendte til Davos, Øystein Kløvstad Langerg, som overrasket  kunne meddele:

Langt flere enn jeg hadde trodd er villige til å se forbi den intense twitringen, de upassende uttalelsene og den brautende fremgangsmåten og omfavne det Trump har fått til: Kutt i byråkrati. Deregulering. Skattereform. (…)

– Selskaper over hele verden ser på USA nå og sier: Dette er stedet i den utviklede verden der vi bør være. Det er et mye mer gjestmildt businessklima enn det var, sa Stephen Schwarzman, konsernsjef i investeringsselskapet Blackstone, under en paneldiskusjon.

Han fikk støtte av Tidjane Thiam, sjefen i storbanken Crédit Suisse.

– Vi har absolutt sett en økning i interessen for USA. Jeg tror de positive virkningene av reformen er undervurdert, sier Thiam.

Disse signalene burde fått noen i redaksjonene til å våkne: Ønsker vi å lide samme skjebne som Nancy Pelosi og gå ned med mann og mus? Eller skal vi rapportere virkeligheten?

Det sitter langt inne. State of the Union var en unity-tale, en utstrakt hånd. Selv CNN og New York Times er enig om det. Likevel presterer Aftenposten en ingress som sier det motsatte:

De som hadde forventet en forsonende president ble skuffet da Trump holdt sin første State of the Union-tale.

Det finnes ingen dekning for denne påstanden i artikkelen til Christina Pletten. Kanskje det ikke er hennes ord?

Aftenposten, VG, NRK, Dagbladet – de driver et eget parti, anti-Trump-partiet. De er blitt aktivister. Når sannheten kolliderer med oppdraget, velger de aktivismen.

I alt de møter sier de: Det er Trumps skyld. Det er hans skyld at demokratene ser sure ut. Han sier han nå vil normalisere status til 1,8 million Dreamers. Det er ikke nok. Det er ikke nok før Amerika tar imot alle. Demokratene er blitt den respektable fasade til den ekstreme bevegelsen No Borders.

Det samme er vesteuropeiske politikere. De gjør små forsøk på endringer. Men Vest-Europa er enda verre stilt enn Amerika pga nærheten til Midtøsten og Nord-Afrika. Selv et barn kan forstå det.

Trump burde være et enormt wake-up-call for Vest-Europa.

Trumps politikk er ikke ytterliggående. Dette er konservativ sentrumspolitikk fra 80-tallet. Det er ikke Middle America som har flyttet seg, det er demokratene som har beveget seg langt mot venstre.

Det er en direkte sammenheng mellom de sosialdemokratiske partienes nedgang i Vest-Europa og de sure ansiktene til demokratene i Kongressen. De er for å si det på amerikansk out of touch. De har forlatt det folket de skulle representere.

Demokratene er i ferd med å ta en Jeremy Corbyn, dvs gå mot venstre.

Det som mest av alt setter frykten i dem er at de tirsdag kveld så noe annet i øynene: Det var ikke en president som hadde igjen tre år, men sannsynligvis syv år, de så foran seg.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!