Gjesteskribent

Knapt noe fenomen slår meg som mer tidstypisk enn «metoo»-kampanjen. Massebevegelsen – eventuelle uartige assosiasjoner knyttet til ordet får leseren ta på egen kappe! – fremstår som selvsentrert og krenkelsesorientert inntil det narsissistisk absurde, den drives frem og hylles av et halsende og samkjørt journalistkorps, og anklagene er stabilt ensrettede mot onde, maktmisbrukende, hvite, middelaldrende menn. Heiagjengens krav til bevis ser ut til å være noe man helt uanfektet kan neglisjere, iallfall å dømme etter hva som faktisk legges på bordet i aviser og elektroniske medier. Har man fått rett mann i trådkorset, behøves ikke stort for at drevet skal settes i gang. Ikke misforstå: Flere av dem som har båret vitnesbyrd om å være blitt utsatt for trakasserende adferd av seksualisert karakter, har sikkert lidd urett og har det tungt, det betviler jeg ikke, men andre ganger slås man av at her åpnes det nye muligheter for klatring innen offerhierarkiet.

Jeg gjentar: De ovenstående karakteristikkene av «metoo» som sikkert av mange oppfattes som beske, betyr ikke at jeg tviler på at ikke en berettiget kjerne finnes i mange av anklagene, hvilket jeg også tidligere har understreket. Men det er noe ved kampanjens dimensjoner og enøydhet som skurrer. Dessuten kleber det ved den klare (ny)moralistiske så vel som både tragiske og komiske trekk, alt sammen rørt i hop til en historisk grytemiks som burde få kritiske antenner til å summe. Lyden av et samstemt hylekor som roper «Korsfest! Korsfest!» etter snart den ene og snart den andre målpersonen som (kanskje) har forgått seg, vekker assosiasjoner, inngir frykt og burde få den lyttende til å reflektere over hva det er som egentlig skjer. Hos meg går tankene tilbake til hekseprosessenes massepsykologi, eller – fra langt nærmere fortid – til den voldsomme medieoppmerksomheten som ble spunnet rundt de angivelige pedofile masseovergrepene i Bjugn for et kvart århundre siden, hendelser som kokte fullstendig bort i kålen ved den påfølgende rettslige granskningen. Flere unser sunn skepsis er åpenbart på sin plass i slike situasjoner.

Vi tar dette med moralismen først; hva mener jeg med at «metoo» har nymoralistiske trekk? Argumentasjonen kunne trekkes så langt tilbake som man bare vil, men Inger Lise Rypdals (hun het vel fremdeles Andersen på den tiden, forresten) sang om Fru Johnsen fra det berømte år 1968 er et utmerket norsk referansepunkt. Oppgjøret med «Tilsynet for høg moral» var bitende og i samsvar med tidsånden; hykleri skulle blottstilles, det borgerlige samfunns overfladiske liksom-anstendighet skulle avkles, og en ny, naturlig frihet på seksualmoralens område så vel som ellers skulle legges til grunn for et bedre, mer frigjort samfunn. Nakenhet, fysisk så vel som psykisk, var i pakt med naturen og følgelig et gode. Det var en underlig tid, kanskje ikke til å forstå for dem som nå er unge, preget av en nærmest barnlig naivitet på så mange områder. Fokus ble gradvis flyttet fra ansvar og plikter over på frihet og rettigheter innen 68-er-bølgen, hvorfra dagens samfunnselite vokste frem.

Nå, noen tiår senere, har et nytt kravsett erstattet det man den gang forkastet, ikke minst hva gjelder amorøse, og ganske spesielt seksuelle, relasjoner. Slike forhold må nemlig ikke lenger være asymmetriske, heter det seg, i alle fall ikke på måter som støter an mot det rådende likestillingsdogmet. Én ting er at enighet mellom de to partene og partnerne må foreligge – om dette er det sant å si vanskelig å finne ulike meninger: et nei er og blir et nei, det betyr ikke «kanskje», noe det heller ikke gjorde før i tiden – men han må ikke være for mye eldre enn henne, han må ikke ha vesentlig mer makt i samfunnet, må ikke utvise manipulerende adferd på noen måte, og sikkert finnes det også andre underpunkter som jeg i farten ikke har fått med meg. At alt dette uvegerlig medfører at den annen part, altså den som oftest unge kvinnen, delvis fratas «ansvaret for egen seksualitet,» en kjerneformulering fra den gang da, underslås i iveren etter «å ivareta den svakere». Men man kan ikke få begge deler, man kan ikke både være seksuelt voksen (etter fylte 16 år; at jeg personlig synes grensen er for lavt satt, er saken uvedkommende), samtidig som man slipper unna ansvaret for feil og glipper; den ligningen går helt enkelt ikke opp. For med frihet følger ansvar, i første rekke for seg selv og egne handlinger, også for ikke å miste selvkontrollen gjennom rus, annerledes kan det ikke være. Aldeles åpenbart blir dette når den i etterkant forurettede er 18 år eller eldre, altså myndig.

Det var ytterst bevisst at formuleringen i avsnittet ovenfor ikke var kjønnsnøytral, men derimot konsekvent fremstilte mannen som den utnyttende – eventuelt trakasserende eller overgripende – parten. Slik er det nemlig den nye moralismen fungerer, iallfall delvis, fordi det stort sett er slik seksualiteten faktisk er fordelt kjønnene imellom, til tross for alt tidsriktig likhetspreik. Skjønt unntak finnes både hva kjønn, alder og ulikhet angår, sågar spektakulære sådanne. Man kan eksempelvis tenke tilbake på unge herr Emmanuel Macron, som i en alder av 16 «ble forelsket i» sin 39 år gamle lærerinne, hvoretter de to innledet et forhold som slett ikke var av utelukkende platonsk karakter. Men det viste seg likevel å være holdbart, vet vi nå. For ti år siden ble de to gift, og i dag er 64 år gamle Brigitte fransk presidentfrue; det er med andre ord intet som tyder på at det forløpne var til skade for gutten. Utad virker deres ekteskap slett ikke mindre vellykket enn mange andres, så hvem er da vi som har rett til å dømme?

Mitt poeng er følgende: Det finnes et utall av asymmetrier innen kjærlighets- og kjønnslivet både hva makt, alder og alt annet angår, og noen sier til og med at slike «forskjeller tiltrekker hverandre.» Trolig har de like rett som andre har som hevder at «like barn leker best;» livet er en riktig uoversiktelig smørje for de aller fleste av oss. Man skal derfor være ekstremt forsiktig med å tvinge sitt eget normalitetsbegrep ned over hodet på andre, enten det gjøres av geskjeftig hjelpsomhet, av misunnelse, forargelse eller hva det nå måtte være. Selv gudene har problemer med å gjennomskue menneskenes variasjonsevne og -behov, det være seg innen seksualitet eller på andre områder. Igjen gjelder imidlertid hovedprinsippet om at den som har frihet, han/hun må også bære ansvaret for egne gjerninger.

Dette innebærer selvsagt ikke at alt som ikke er forbudt av lovverket, er like rosverdig. Derfor må også et politisk parti stå fritt til på ikke-juridisk grunnlag selv å vurdere hvorvidt oppførselen til en nestleder – jeg snakker naturligvis om Giske-saken nå – er slik at man ikke har tillit til mannen. Personlig kan jeg tenke meg en rekke forhold som gjør at jeg ikke har tillit til hverken denne eller andre politiske (nest)ledere, en vurdering som gjelder alle partier, men det er nå engang slik at maktmennesker attraheres av makt, og de blir ikke plutselig mer tilbakeholdne bare fordi et kjønnslig forhold ligger i potten. Politikere er ikke bedre eller mer moralsk høytstående enn folk flest. Å tro at man blant disse finner overhyppighet av inkarnert edelmot, er og blir ubehjelpelig naivt.

Jusen i sakskomplekset er imidlertid noe annet og vesentlig mer bundet opp mot formelle prosesser. Skjønt når dette er sagt, så blir jeg både brydd og bekymret over å høre Jonas Gahr Støre gang på gang og uten forbehold si at han «stoler på varslerne», samt dessuten, idet han henviser til advokatinnspill partiet har fått som hjelp for å håndtere konfliktene, at «den det er varslet om, må selv vise at han er uskyldig.» Er dette virkelig korrekt samtidig norsk lovforståelse, så er det er intet mindre enn skremmende. Omvendt bevisbyrde er på andre felter ikke bare ansett som uverdig en rettsstat, det er knapt forenlig med en.

Vi har fullført sirkelen hva moralisme angår slik at barna til 68-erne nå går i bresjen for en annen type moralisme enn den deres foreldre gjorde opprør mot, men én som er minst like kravstor overfor alle som ikke passer inn i mønsteret. I dag skal man jatte med og tale pent om «verdier,» «likeverd,» «likestilling,» «feminisme,» «flerkultur» og alt det andre som sies å legemliggjøre det nye og påstått lykkeligere verdenssamfunnet; kun da inkluderes man i de godes rekker. Om noen derimot ikke vet «hur slipstenen dras» eller ikke ønsker å være med på hykleriet, så får vedkommende flertallssamfunnets offentlige pisk å smake. Selvsagt hersker det menings- og ytringsfrihet, men pass bare på at du mener, ytrer og gjør det som passer inn, ellers går det deg ille! Diskrepansen mellom offentlig moral og privat realitet var neppe større før 1968 enn den er i dag, det sitter bare andre moralister i førersetet.

Ikke minst fungerer den offentlige utstøtningen, ostrakismen av annerledestenkende, like effektivt som den alltid har gjort, hvilket utvunget bringer meg tilbake til antikkens Hellas. Datidens kloke var de første til å se skarpt og klart de samme ukontrollerbare svingningene i menneskelig adferd mellom det gudommelige og det demoniske som vi i dag opplever i vaklingen mellom moralisme og frigjorthet, og de skrev om synet i tragediene. Sofokles fortalte historien om den ulykkessvangre kong Ødipus, som ville vel, men gjorde ille i og med at han trass i at han tok avstand fra sin fars synder, var skjebnetvunget til å gjenta dem. I vår tid ser vi hvordan det i frigjorthetens navn er skapt ny tvang, nye grenser for dem som ikke innordner seg flertallets forskrifter. En tung duft av klassisk gresk visdom henger over erkjennelsen.

I forlengelsen av denne «resultatet ble det motsatte av hensikten»-forbannelsen ser man også hvordan et tilsvarende, tilsynelatende paradoksalt mønster spre seg tvers over kjølvannet etter heterogeniseringspolitikken som med åpne øyne ble innført over nesten hele den vestlige verden: Man ville skape evig fred gjennom befolkningsblanding og innføring av kløktig pedagogikk for å omvende og omskolere «de uvaskede masser,» men kommer til å oppnå det stikk motsatte, ufred og til slutt krig. Sofokles, Euripides og Aiskhylos ville vært stolte over å ha tenkt ut et slikt voldsomt drama visende hvordan menneskelig hybris til slutt slår tilbake på opphavsmennene selv og ender i forferdelse.

For å knytte det komiske elementet til det tragiske og nymoralistiske, kunne jeg nøyet meg med å påpeke det åpenbart lattervekkende ved situasjoner der maktmennesker med betydelig iver taler anstendighetens sak helt til de selv tas med buksene nede, men jeg velger isteden å legge turen innom salig Karl Marx, ingen ukjent ledestjerne for de mange som med utgangspunkt i sosialistisk globalisme virker for flerkulturens utbredelse. Selv om Marx’ historieforståelse og derav utledete økonomiske tenkning var av tvilsom vitenskapelig verdi, hadde mannen sine lyse øyeblikk hva sitatmakeri angår. Det følgende er minneverdig: «Historien  gjentar seg, først som tragedie, deretter som farse.» I hvert fall første del av påstanden kan så avgjort diskuteres, men henvisningen til at det tragiske typisk følges av det komiske, reflekterer guddommelig innsikt.

Det er tragikomisk hvordan de påstått frigjorte på nytt er blitt småborgerlig tilkneppet, hvordan frihet er blitt tvang, hvordan mangfold er blitt ensretting, og alt sammen i den påstått gode saks tjeneste. En kjetter som hadde et helt usedvanlig skarpt øye for det bisarre ved slike motsetningsfylte sammenhenger, var Eric Arthur Blair, bedre kjent under pennenavnet George Orwell. Hadde denne tankens mester brått fått oppleve den overfladiske godhetsbølgen som i dag rir vestverdenen som en mare, er faren stor for at han hadde sjuknet hen av hyklerioverdose. Vi andre må først og fremst forsøke å forsvare oss med latterens  hjelp mot den omseggripende dumskapen. Så lenge vi klarer å le av det man prøver å bille oss inn, blir selv hykleri til å leve med.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også