Gjesteskribent

Tegning: Karine Haaland

Det var en gang en liten jødisk frisør. Han hadde en liten barbersalong i en fredelig gate og akkurat mange nok faste kunder og akkurat passelig nok å gjøre.

Men den jødiske frisøren var redd. I det siste hadde det kommet et nytt parti i landet hans. NSDAP. Frisøren likte ikke NSDAP. NSDAP imponerte mange med sine flotte uniformer og oppvisninger. Men den lille jødiske frisøren visste hva de stod for. Dette var folk som ønsket å kvitte seg med folk som ham. I dag vet vi alle at han hadde all grunn til å være redd. Men slik var det ikke på den tiden.

En dag kom det en offiser inn i salongen hans. En høy, flott mann i imponerende SS-uniform. Han så seg nysgjerrig rundt i den vesle salongen. Så sa han at han ville farge håret, og spurte, med sin mest innsmigrende stemme, om den vesle jødiske frisøren hadde en time ledig.

Den jødiske frisøren var redd. Men han var også modig. Jeg vil ikke ha kunder som deg i salongen min, sa han rett ut, jeg vil ikke ha folk med slik uniform i min salong! SS-offiseren måpte. Han ble overrasket over at noen våget å nekte ham noe. Han ble rasende, smelte med døren og gikk.

Utenfor salongen satte han seg til å gråte og jamre seg. Folk som kom forbi, lurte på hva han gråt så sårt for.

Jeg blir diskriminert for min tro! gråt SS-offiseren. Jeg tror på NSDAP, og jeg kler meg slik i denne drakten for å vise tilhørighet til min tro, hulket han. Og nå får jeg ikke time hos frisøren! Jeg vil ikke ha slike som deg med slik uniform i salongen min, sa frisøren til meg.

Folk begynte å synes synd på den stakkars SS-offiseren som ble så skammelig behandlet. Ikke fikk han gå kledd slik han ville, og han ble nektet hos frisøren på grunn av sin tro! Ja, det er nesten som i Amerika, sa folk – der negrene ikke fikk gå på samme kafé som de hvite! Det ble oppstuss om saken. Avisene skrev om den. Frisøren fikk gjennomgå. Noen tok parti for ham, men de fleste tok parti for den stakkars forfulgte SS-offiseren. Det ble rettssaker og oppstandelse og mye snakk om saken, og i den vesle byen var det en gammel tannløs komiker, som aldri hadde vært morsom, som leste om den. Han bestemte seg for å lage en sketsj til revyen sin.

I revynummeret gjorde den gamle komikeren skånselløst narr av den vesle jødiske frisøren og kalte ham nazi-frisør og lo og hånte ham. Flere tusen mennesker i byen så revyen og lo og moret seg. Den gamle komikeren fikk støtte og hjelp fra andre komikere som også syntes at latterliggjøringen av den vesle jødiske frisøren var kostelig. For på den tiden var det vanlig å gjøre narr av jødene i komikermiljøet.

For oss som lever i dag, med den kunnskapen vi har, fremstår denne historien som grotesk. Den gamle komikeren og kumpanene hans fremstår som noen av historiens mest ondskapsfulle og hjerteløse tosker, og oppførselen deres får folk som lever i dag til å skamme seg. Dette er lett å se i ettertidens lys.

Men å forstå sin egen tid er ikke alltid lett.
Man står midt oppi sin egen tid.
Den er rundt en på alle kanter.
Blinkende, lysende i alle farger. Så fort går tiden.

Menneskene som levde på den tiden, og som gikk og lo av revyen til den gamle komikeren og følte medynk med den stakkars SS-offiseren, forstod heller ikke sin tid.

karinehaaland.blogg.no

(Dette innlegget, som retter kritikk mot nazismen, er blitt sensurert og fjernet fra Facebook.) 

 

 

Hvis noen ønsker å støtte Merete Hodne, så har hun Vipps nr. 41516033 og kontonr. 33351044107.

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.