Sakset/Fra hofta


Foto: Facebook.

 

Lørdag var jeg i Nadderudhallen med andre i storfamilien min, og noen få andre i svømmehallen hadde innvanderbakgrunn.

Jeg begynte å tenke over hva disse menneskene får i Norge, og som gjør det svært vanskelig for dem å frivillig repatriere seg.

Det enkle faktum at et flott badeanlegg er rimelig tilgjengelig for alle, er jo bare en liten side ved livet i Norge. At vi trygt kan komme dit på gode veier uten fare for å stoppes av korrupt politi, er mer vesentlig. At håndklede og sjampo kan ligge igjen i dusjrommet, vitner om sosial tillit.

I svømmehallen er man nesten naken og ingen føler frykt eller skam, men pur svømme- og badeglede, unge som eldre, det er kulturelt innpodede normer (unntak finnes). Strømforsyningen til anlegget er stabilt og alt fungerer. I miljøavdelingen hersker det stillhet slik det forventes.

Etter endt besøk i svømmehallen, kan alle reise tilbake til varme og romslige leiligheter og hus, og kan nyte både et rikt kulturelt tilbud, på TV eller online, alt fungerer.

Vi hører videre til et lokalsamfunn, om det er i byer eller bygder, og de er åpne og tilgjengelige, her er ikke noen gated communities som i USA, her er det ingen uregulert slum rett ved, som i Sør-Afrika. Vann og avløp er pålitelig. En overflod av butikker (trolig for mange, det gjør varene dyrere) med rikholdig utvalg går aldri tomme for essensielle varer eller lørdagsgodteri.

På mandag kan familiene sende barna til en subsidiert barnehage og en gratis og god skole, uten vold og slag som pedagogisk grunnpilar, mens de aller fleste foreldre går til alt fra greit til meget godt betalte jobber i et likestilt, ordnet, produktivt, men også trygt og behagelig, arbeidsliv. Norge er svært langt unna både barnearbeid, rovdyrkapitalisme eller et rasistisk og sexistisk arbeidsmarked.

Får man psykiske eller somatiske problemer, står et finmasket hjelpetilbud klart, med i hovedsak skattefinansierte tjenester som oppleves som gratis for den enkelte. Jo verre ulykken er – kreft, trafikkulykke – desto bedre og billigere er tjenestetilbudet.

Som bonus tildeles alle nye statsborgere en andel i et særnorsk oljefond som overrisler de offentlige budsjettene med gratispenger. Når det gjelder pensjon, er flyktningbakgrunn faktisk en fordel, man går klar av opptjeningskravene som gjelder generelt.

Hvorfor i all verden skal en flyktning, som etter noen år i dette historisk sett og i verden i dag sjeldne samfunnet, flytte hjem til landet sitt dersom krigen er over eller diktatoren styrtet?

Det skal svært sterke insentiver til for å få mange med opphold i Norge til å dra fra denne idyllen, særlig dersom det er snakk om familier.

Men har det vært tydelig kommunisert fra politisk hold at asylinstituttet og kvoteflyktninger i realiteten er permanent innvandring?

 
 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut her.