Når personer som har vunnet fantasibeløp i pengespill fra tid til annen lar seg intervjue, viser det seg ofte at de ikke har latt den nyvunne rikdommen gå dem til hodet. På spørsmål om de nå har tenkt å førtidspensjonere seg og leve det søte liv, svarer de gjerne at de vil fortsette å jobbe, finansiere etterkommernes utdannelse, vedlikeholde boligen, reparere hagegjerdet og kanskje unne seg en smule luksus innimellom. Og enhver kan se hvor fornuftig det er å tenke langsiktig på denne måten, heller enn å blåse bort hjernecellene og gjøre seg om til et slags dekadansens utstillingsvindu.

Den samme nøkternheten gjelder også til en viss grad det norske samfunnet. Penger vunnet i naturressursenes lotteri settes av til etterkommernes om ikke utdannelse, så i alle fall alderdom. Men det spørs vel om ikke den heldige privatpersonen tross alt forvalter sitt pund bedre enn staten har gjort. For staten bruker ikke spesielt mye av sine tilgjengelige midler til bedre nasjonal infrastruktur, den unner seg mye luksus ved å betale et høyt antall av sine egne borgere for lediggang, og den kjøper seg ren samvittighet ved hjelp av kontraproduktiv og kostbar rundhåndethet i fjerne himmelstrøk.

Da Josef tydet Faraos drøm om tykke og tynne aks og kuer, var konklusjonen at fete år etterfølges av magre år. Hvor lang tid det tar før årene blir virkelig magre i Norge, er ikke godt å si. Men selv om de aldri skulle manifestere seg for alvor, ville det uansett være best med en viss beredskap. Som ofte gjentatt: si vis pacem para bellum, forbered deg på krig hvis du vil ha fred. Parafrasert: Forbered deg på dårlige tider hvis du vil ha gode. Hvordan ville vi stå rustet til virkelig magre år? Hvilke ressurser ville sette oss i stand til å komme noenlunde uskadd igjennom dem?

Det er klart at veier, jernbaner, telekommunikasjoner og offentlige bygninger som etterlates i tipp topp stand i en oppgangstid, ville spare landet for vedlikeholdsutgifter i en nedgangstid, selv om det kan være fornuftig motkonjunkturpolitikk å vente med noe av det til da. Men det som trolig ville være mest avgjørende, er befolkningens moralske og intellektuelle styrke. Hva slags vedlikehold bedriver det rike Norge av sin mentale og karaktermessige infrastruktur? Stikkordene skole, familie, kirke og massekommunikasjon kan her fungere som stikkord for individuell ettertanke.

Men om vi nå skulle forbli i stand til å leve komfortable liv på ubestemt tid ved å bruke akkumulert kapital til å betale resten av verden for å produsere varer og tjenester, hva skal nordmennenes bidrag til den globale felleskulturen bestå i?

Da de norditalienske bystatene blomstret økonomisk i senmiddelalderen, gav dette også en voldsom oppblomstring f.eks. i poesien og de skjønne kunster. Noe senere finansierte den mellomeuropeiske adelen produksjon av musikk som fortsatt lyttes til den dag i dag. Og i nyere tid har amerikanerne brukt noe av sin rikdom til å oppnå storslagne vitenskapelige og teknologiske resultater vi alle nyter godt av.

Norge gjør endel bra i så måte. De kommunale musikkskolene er en nasjonal juvel og vi finansierer Abelprisen, for å nevne to ting. Samtidig er det endel helt elementære ting som svikter, som lese- og regneferdighetene. Hvor mange av morgendagens store menn og kvinner er det vi oppfostrer?

Kanskje er det heller ikke nødvendig å bidra til verdens kulturelle og vitenskapelige fremgang. Vi får jo del i den uansett. Malerier kan beskues ved utenlandsbesøk eller de lånes til utstilling i landet. Filmer vises over hele verden. Nye medikamenter og vitenskapelige artikler er tilgjengelige for alle. Når en forsker i Kina finner frem til den mest relevante litteraturen på sitt fagfelt, skjer det takket være en amerikansk søkemaskin som kan brukes gratis over hele verden.

Innovasjoner, vitenskap, kultur etc. kommer altså alle mennesker til gode. Sett fra et rent økonomisk synspunkt er det derfor ikke strengt nødvendig å bidra til den mentale anstrengelsens historie. Man klarer seg rimelig greit uansett. Så kunne man kanskje innvende at alle har et visst behov for å gjøre inntrykk på andre. Og selv om sportshelter avføder en viss stolthet, er det ikke disse som først og fremst kjennetegner en kulturnasjon.

Til syvende og sist er det heller tale om selvrespekt. Hva gir selvrespekt? Hvorfor står man opp om morgenen for å gjøre sin daglige dont? Hvorfor vil man leve? Hva slags folk ønsker vi nordmenn å være? Hva er vårt bidrag til verden? Hva er det vi ønsker å bli husket for? Neppe bare for å ha nydt godt av noe som andre har laget.

Ottar Brox uttalte nylig at man nå kan «skaffe ferdig utdannet arbeidskraft fra utlandet til samme pris som norske lærlinger». I den grad Norge har vanskelige fremtidsutsikter, er dette problemet i et nøtteskall. Det er de helt elementære tingene som er blitt ignorert i illusjonen om å kunne nå stjernene. Ekdalsk livsløgn til side: Man må lære å krype før man kan gå, og det hele begynner med å sette barn til verden og lære dem å leve et normalt liv i hjem og på arbeid. Et folk som får sine egne lærlinger i produktivt arbeid, vil også ha den fornødne karakterstyrke til å oppfostre sine poeter, kunstnere og vitenskapsmenn.

Livet koster, og prisen er selvoppofrelse. Men i selvrealiseringens og øyeblikkets tidsalder er det sjeldnere at noen setter egne behov til side for noe større, hva enten det er familien, landet eller evig valuta. Den tyngste arven etter det tjuende århundret er muligens at fremhevelse av disse tingene ble til noe suspekt, om enn kunsten og vitenskapen kom noenlunde uskadd fra det hele. Men hvorfor bry seg om hvorvidt folket bebor en kulturnasjon så lenge selve konseptet folk er diskutabelt? Dilemmaet er uansett et flyktig sådant. For ikke bare kan man overlate menneskehetens fremskritt til andre: Vil man ikke selv ganske enkelt være et folk heller, er det alltids noen andre som tar seg av den jobben også.