Kommentar

Oslo tinghus. Foto: Wikimedia Commons.

 

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er som vi har sett ikke fornøyd med dommen på ni måneders fengsel for 17-åringen fra Ingusjetia som ble pågrepet med en bombe på Grønland i Oslo i april. Påtalemyndigheten, som hadde lagt ned påstand om to års innesperring, har derfor anket både lovanvendelsen og straffeutmålingen til neste instans.

Det gjør den naturligvis rett i. For saken viser flere tegn til ikke å ha blitt behandlet med det fornødne alvor. Allerede under rettsforhandlingene i første instans unnlot statsadvokaten å anklage 17-åringen for terror, for i stedet å tiltale ham for ulovlig oppbevaring av eksplosjonsfarlig stoff. Og i tingrettens kjennelse legger dommerne til grunn at

den straffbare forberedelseshandling [tiltalte] har gjort seg skyldig i, ikke utgjør en grov straffbar handling.

Retten kan dessuten

vanskelig se at en slik handling kan være særlig samfunnsskadelig.

Man får nesten inntrykk av at retten var på nippet til å avfeie det hele som guttestreker – til tross for at det ble bevist at bomben kunne ha gjort betydelig personskade, og tiltalte ikke ble trodd på at planen var å sprenge den i skogen.

Det må likevel bemerkes at det for samfunnet neppe spiller all verdens rolle i det lange løp om 17-åringen sitter 9 eller 24 måneder i fengsel, om enn saken kan tenkes å få en viss presedens. Det mest interessante med dommen fra Oslo tingrett er da heller ikke de juridiske teknikalitetene som ligger til grunn for straffeutmålingen.

Omstendighetene rundt hovedpersonen er nemlig langt mer interessante enn hva som blir det endelige utfallet av rettssaken. Tingrettens dom er fremfor alt etterretning, og et viktig sosiologisk dokument. For tiltalte representerer en farlig mennesketype som vi ganske sikkert vil få flere av i Norge.

Portrettet som påtalemyndigheten tegner av den unge jihadisten og hans omgivelser, har ikke fått den plassen det fortjener i pressedekningen av saken, selv om forbindelsene både til Profetens Ummah og til de to Syria-jihadistene han kjente i Vadsø, er blitt nevnt. I dommen heter det at

tiltaltes religiøse ståsted og utvikling, hans kontakter og søk på nettet, hans personlige kontakt i Rahma-moskeen på Grønland og hans bevegelser fredag 7. og lørdag 8. april 2017, viser at [tiltalte] hadde til hensikt å detonere innretningen i Oslo sentrum.

Såvidt vi har kunnet bringe på det rene, har ingen nevnt at han frekventerte Rahma-moskeen. Knapt noen har fått med seg at han er salafist:

Om religiøst ståsted og utvikling har [tiltalte] forklart at han har hatt troen siden han var 14 år, og at islam er en viktig del av livet hans. Han ber fem ganger om dagen og faster under Ramadan. Han håndhilser ikke på kvinner. Han har forklart at sharia er en bra lovgivning, men at han holder seg unna dersom sharia og norsk lov er i konflikt med hverandre. Fordi han vil følge koranen og det profeten sier, definerer han seg som salafist.

Med tanke på at jihadister ofte påvirkes av eller samarbeider med kontakter i sine omgivelser, har det åpenbart offentlig interesse hva slags moskeer de går i. Er man komfortable med salafister fra Kaukasus i den marokkanskdominerte Rahma-moskeen?

Gitt at den har hatt besøk av predikanten Tarik Chadlioui, som britisk antiterrorpoliti mener har rekruttert IS-krigere, kan det virke sånn.

VG skrev i en lederartikkel den 8. juli at

det er i seg selv dypt forstemmende at personer i Norge inviterer mørkemenn som Chadlioui, og at statsstøttede norske moskeer som Center Rahma lar ham bruke lokalene sine til å spre sine forrykte, sterkt antidemokratiske ideer.

Men i det store og hele har denne organisasjonen unngått samfunnets søkelys. Den 31. oktober uttalte kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) til Klassekampen at hun var glad for at de fem moskeene som hadde brutt med Islamsk Råd Norge (IRN), en av dem Rahma-moskeen, hadde stiftet en ny organisasjon for «tros- og livssynsdialog». Man kunne nesten høre knitringen fra sjekkheftet.

Hvordan kan man bekjempe islamismens innflytelse i Norge hvis ikke engang regjeringen kjenner beliggenheten til fiendens kaserner?

Det må altså konstateres at det pågår en mørklegging av den helt klare forbindelsen mellom mainstream islam og ekstremisme. Men veien er altså kort fra lokal islam til internasjonal terrorisme.

At 17-åringen er ekstremist, går tydelig frem blant annet av adferden hans på nettet. Han fulgte med på hva IS og en tsjetsjensk opprørsleder foretok seg, han var opptatt av jihad i hjemlandet Ingusjetia, og han spilte av filmer fra konfliktområdene i Kaukasus:

To av dem viste blant annet ISIL-krigere i angrep, og en hørte sanger med religiøst innhold (nashid) som glorifiserte militær kamp (jihad). Begge var på arabisk. Også den tredje filmen var på arabisk, men teksta til engelsk. Denne viste et barn som med skytevåpen, på kloss hold, henretta to menn, mistenkt for å være russiske spioner.

Medlemskapene i nettbaserte ekstremistgrupper sier også sitt:

Retten legger til grunn som ubestridt at alle gruppene han var aktiv i, har religiøst innhold. Gruppa «Vi lærer å drepe Kuffar (vantro) i Allahs navn» (skrevet på russisk), inneholdt mye vold og brutalitet.

Han var også med i gruppen «Ummah News», hvor det også ble sendt video. En av dem ble lastet ned til mobilen hans. Ifølge PST

starta filmen med at en ISIL-soldat har en fange bundet fast foran seg. Det ble vist ulike måter å drepe med kniv på, direkte på denne fangen. Deretter ble det vist hvordan en ISIL-soldat framstilte bomber, trinn for trinn. Filmen ble avslutta med at fangen fra første sekvens løp avgårde med en ryggsekk på seg. Fangen ble skutt etter. Da han ble truffet, ble han sprengt i lufta og drept. Kroppsdeler ble spredt. Nærbilder ble vist.

På gruppen «Troende er brødre» etterlyste han en instruksjonsvideo for knivbruk mot «vantro», og fikk en servert kort tid etterpå.

Cirka en halvtime seinere sendte samme person hele filmen, som het «Selv om de vantro hater det». Retten har sett utdrag av filmen. Den viste en rekke ISIL-krigere som dreper ved å skjære hodet av sine fanger. Filmen hadde russisk tale. Filmen var lasta ned på [tiltaltes] mobil, og han har erkjent å ha sett deler av den.

Den dømte 17-åringen hadde også kontakt med en navngitt mannsperson som også frekventerte moskeen, hvor de to ble kjent med hverandre. De møttes også ikke lenge før 17-åringen tok med bomben til Grønland. Denne andre er en bekjent av Arfan Bhatti, og har vært med i Profetens Ummah.

Vi har altså å gjøre med en ung mann fra Kaukasus som kom til Norge som asylsøker med familien ti år gammel, og som sju år senere er endt opp med å bli islamsk fundamentalist, å hate «kuffar» og nære fantasier om vold mot disse, å fascineres av bestialske drapsvideoer, å kjenne jihadister personlig, og å frekventere en moské som inviterer en kjent ekstremist til å holde foredrag.

Men hverken offentligheten eller det offisielle Norge fatter nevneverdig interesse for personen eller miljøet hans. Ei heller ser noen ut til å spørre seg hvor mange andre det finnes av samme kaliber. Langt mindre tenker man over hvor mange det vil være av slagsen innenfor landets grenser noen år inn i fremtiden.

Hvor grenseløst sløv er det lov å være? Skal Norge ende opp med store miljøer av unge radikaliserte islamister mens det sover?

Oppfølgingen av terroraspiranten etter at PST første gang ble bekymret i 2015 gir kanskje en pekepinn om svaret:

Lokalt politi foretok undersøkelser. Etter samtale med [tiltalte] ble det lagt til grunn at dersom han hadde vært i en radikaliseringsfase, så var det snudd. Politiet mottok ny bekymringsmelding i februar 2016. Også da snakka de med [tiltalte]. I motsetning til samtalen i mai året før, var politiet etter denne samtalen i tvil om de kunne stole på ham når han sa han tok avstand fra IS, og kun holdt seg oppdatert på hva IS holdt på med. Av den grunn ble det sendt bekymringsmelding til barneverntjenesten, som i oppfølgingsmøte med politiet uttrykte tvil om hva de kunne gjøre. Barneverntjenesten henla saken i mars 2016. Samtaler med folk rundt [tiltalte] våren og sommeren 2016 gjorde at politiet la til grunn at han var på rett kurs, og de har etter dette vært uten bekymring for [tiltalte].

Uten bekymring. Det er behageligst sånn.

 

 

Kjøp Kent Andersens «Godhetens tanketomme ondskap» her.