Tavle

Debatten i Danmark har kommet lenger enn i Norge. Norske medier trykker typisk nok et debattinnlegg som sier at hjemtransportering av oktoberbarna er å ligne med begynnelsen på Holocaust (Dagbladet). Det er så over the top at det utløser mange reaksjoner. Jeg vil si støy. Dette er ikke et bidrag til en opplyst debatt. Støyen gjør at vi ikke kommer videre. Vi diskuterer duste-problemstillinger.

Akkurat den type problemstillinger er man ferdig med i Danmark.

Uffe Østergaard var en av meningseliten. En fast våpendrager for menneskerettigheter og EU. Så inntraff tre ting: Han ble pensjonist, flyttet på landet, og 2015-folkevandringen inntraff. Alle de tre faktorene bidro til at han uttalte til Weekendavisen at Europa kun kan beskyttes med piggtråd, væpnede vakter og kanonbåter. Var mannen blitt gal? Nei, han var truffet av virkeligheten.

Østergaards helomvending ble en «snakkis» i Danmark. Man ble nødt for å spørre seg: Hva har skjedd med mannen? Hvordan er det mulig?

I Norge ville han nok blitt parkert som en overløper til de onde. Selv folk som innimellom sier vettuge ting, som Bård Larsen og Kjetil Rolness, driver denne sporten. Plutselig har Hege Storhaug gått «for langt».

Denne mekanismen fungerer bare så lenge medieeliten driver selvjustis. Men også her snakker virkeligheten høyere. Det skal noe til å overdøve betongsøylene på Karl Johan.

Vi har ingen Kai Sørlander i Norge, men vi kan lære av danskene. Hans sammenligning mellom sosialismen og det multikulturelle prosjekt er opplysende. Nå ser vi at også det multikulturelle prosjekt er i ferd med å kollapse. Det lot seg ikke realisere. Det finnes ikke noe fellesskap. Denne svikten ligger innebygd i selve systemet: Man oppfordrer grupper og individer til å beholde sin egen kultur, eller lage en ny, og hva er det som skal holde dem sammen? Diffuse, fine ord.

Resultatet så vi i reportasjen om somaliske barn som sendes til «oppdragelse» i hjemlandet.

NRK klarer ikke forklare eller ta inn over seg hvorfor så mange som hvert tiende somaliske barn sendes tilbake. Da ville den overbygningen NRK forsvarer, rast sammen. Da ville man måttet erkjenne at somalierne ikke vil at barna deres skal bli norske. At heller ikke det nye fellesskapet fungerer.

Enda tyngre ville det vært å nærme seg spørsmålet: Hva med foreldrene? Er dette kjærlighet, slik vi forstår ordet?

I stedet velger NRK å fokusere på at norske myndigheter ikke vil behandle barna som norske. Diskrimineringskortet.

Det lyder så falskt at alle kan høre det. Men det er dét sidesporet NRK penser samtalen inn på. For at det ikke skal stilles mer fundamentale spørsmål.

Denne saboteringen av en god reportasje er typisk for norske medier, det er akkurat som med Dagbladet og Holocaust.

Ett skritt frem og to tilbake.

Derfor er den innsikt Kai Sørlander formidler, så vesentlig. Han beskriver hvorfor det ikke skjer noe i den norske debatten.

Liksom med kvinnekampen har vi bygget et glasstak over oss som gjør at vi ikke klarer å bryte igjennom.

Vi går i ring.

Det krever en liten ekstra innsats å lese dansk, men det er vel verdt det. Det er en investering i egen fremtid.

Glem heller ikke å støtte Documents nye SMS-løsning, for at forfattere som Sørlander skal ha et sted å skrive.

Det er ingen selvfølge at disse tankene får plass i danske mainstream-medier.

Lenger har heller ikke Danmark kommet.

Det må være et fri-rom.