Kommentar

Bildet: Fredensborg slott. Danskene sørger kanskje like mye over seg selv som over prins Henrik. Fremtiden er mørk. Foto: Liselotte Sabroe/Reuters/Scanpix

Danske TV2 har gjort flere reportasjer fra ghettoene som viser at det ikke bare går feil vei, men at det nå er mulig å leve i Danmark uten å kunne et ord dansk. Det er ikke bare snakk om parallellsamfunn, men om tapte territorier.

Gellerup 25 år senere: Vi taler ikke dansk længere

Slik tør man ikke snakke i Norge. Men reportasjen fra Jordal skole viser at Oslo er inne i akkurat samme utvikling.

TV2 intervjuet Amal Najjar da hun kom til Danmark fra Libanon, 15 år gammel, og bosatte seg med familien i Gellerup i Århus. Den gang var hun den eneste ikke-vestlige i klassen. Najjar bar da som nå hijab et uvanlig plagg den gangen.

TV2 har intervjuet henne i dag, 25 år senere. Hva har skjedd på disse årene? 25 år er ikke overvettes lang tid, men det har skjedd en revolusjon i det blide lille landet:

– Da jeg startede i min folkeskoleklasse herinde, var jeg den eneste indvandrer i klassen. I dag er 98 procent af eleverne indvandrere, fortæller Amal Najjar, da vi møder hende uden for Tovshøjskolen i Gellerup.

Det kommer tydelig frem at med ghettoene følger parallellsamfunn og en opphevelse av det danske. At det går an å leve et helt liv i Danmark uten å kunne ett ord dansk, gjør inntrykk på danskene.

Fordi vi er så mange herude nu

– Dengang i 1993 var udgangspunktet, at man talte dansk til hinanden. Når vi var to arabere, talte vi selvfølgelig arabisk sammen, men man var nødt til at kunne dansk for at klare sig. Sådan er det ikke længere. Jeg kan klare mig med at tale arabisk alle steder, fordi vi er så mange herude nu. Det er ikke nødvendigt at tale dansk. Og når det ikke er nødvendigt, forsvinder hele motivationen for at få det lært jo også. For hvorfor skulle man?

Det er en sirkelargumentasjon som røper den totale likegyldighet til det samfunn som holder liv i en. Hvis man ikke trenger dansk, så hvorfor bry seg?

Najjar er lærer, har fem barn, og bor utenfor ghettoen. Men hun har aldri skiftet lojalitet.

Hun ser alle problemer fra muslimenes synsvinkel: De har rett til å bo hvor de vil – dvs samlet – og rett til å leve hvordan de vil. De trenger ikke lære seg dansk, men krever likevel jobber.

Når journalisten spør om det ikke var en god ide å rive ghettoene, svarer hun:

– Jeg tror ikke, man kunne forestille sig at bruge den slags metoder over for etniske danskere. Altså at tvinge folk til ting og fratage dem retten til selv at bestemme, hvor de vil bo, og hvordan de vil leve deres liv. Problemerne herude handler jo meget mere om, at der er en hel gruppe af mennesker, som ikke føler, at samfundet har brug for dem, og at der er en grund til at komme ud. Og så længe det er sagen, løser det ikke noget at rive bygninger ned og flytte rundt på folk, for problemerne sidder jo ikke i murene, siger Amal Najjar.

I hodet

Nei, problemet sitter i hodene på dem som bor der, vil mange mene. Det har begynt å gå opp for danskene, riktignok sent. For hver gang det kommer en reportasje som dette, går alarmen. Inntil virkningen fortaper seg og man glemmer. For hva skulle man gjøre?

Men for hver omdreining på erkjennelsesspiralen kommer man nærmere et punkt som man kvier seg for å se: Dette går ikke, og noen må ta noen radikale grep. Dette ikke bare minner om kolonisering, det er kolonisering. Politikere og medier er livredde for sannhetens øyeblikk og kjemper mot det så godt de kan. Uten hell. De blir beseiret av konsekvensene av egen politikk, men stritter likevel imot. Det er et underlig skue.

Da oppstår to alternativ: Enten kapitulasjon for erkjennelsen, eller undertrykkelse. Vi ser tendenser til begge deler. Mediene både rapporterer, lyver og undertrykker.

Ny revolusjon?

Kombinasjonen er farlig. Det er som å gi gass og bremse samtidig. Historikere sier at revolusjoner inntreffer når de styrende gjør nettopp dette: De gir etter samtidig som de strammer inn.

Revolusjonære tendenser, definert som et sammenbrudd i rådende forestillinger, kan skje raskere enn man tror. Strukturen undergraves innenfra – av elitens egen politikk – og av konsekvensene. Men de styrende vil helst snakke mest mulig om illojale borgere.

De stoler ikke på egne borgere. Det er nok et tegn på en prerevolusjonær tilstand.

Demografi

TV2 har gjort nok en reportasje. De har besøkt den somaliske kvinneforeningen Sahan i Vollsmose, en ghetto i Odense på Fyn. Sahan har mottatt flere priser for sitt arbeid mot radikalisering. Men hvilket alternativ er det de tilbyr de unge? Ingen av de 11 TV2 møter snakker dansk, til tross for at en av dem har bodd 19 år i Danmark.

TV 2 på besøg i somalisk kvindeforening i Vollsmose: Ikke én er i arbejde

Jeg spørger forsamlingen, der på det tidspunkt består af 11 somaliske kvinder, hvor mange af dem, der kan tale dansk.

Ingen rækker hånden op. I stedet er der en af dem, der henter en tolk i et tilstødende lokale.

Jeg spørger bagefter forsamlingen, hvor mange der er i lønnet arbejde. Igen er der ikke nogen, der rækker hånden op.

De svarer på somalisk, og tolken oversætter.

– Nogle venter på arbejde, nogle er uden arbejde, nogle er førtidspensionister.

Ruin

Statistikken forteller sitt tydelige språk: Ikke noe land har råd til import av mennesker som kun går på trygd og ikke gjør noe for å kunne arbeide:

Ifølge den landsdækkende statistik, så er syv ud af 10 af de 30-59-årige somaliske kvinder på overførselsindkomst. Det samme gør sig gældende blandt kvinder fra Syrien, Libanon og Irak.

Iman Hassan har bodd 19 år i Danmark. Hun snakker ikke dansk.  Journalisten spør hvorfor hun ikke har fått seg arbeid:

– Det er svært at få job. Der kræves kvalifikationer, når man søger arbejde. Der er mange ting, der gør det svært at få et job. Blandt andet tørklædet, siger Iman Hassan gennem tolken.

Så man tror man kan velge bort språket i landet man er kommet til, og beholde det religiøse symbolet. Hva er det man signaliserer til det nye landet? At man kun er ute etter pengene.

Reportasjene har vakt danskenes vrede, for n’te gang. Politikerne kommer med de samme slå seg for brystet og ve-rop for n’te gang. De oppfører seg som kaniner som er fanget i billykter.

Stor forargelse over 11 somaliske kvinder, der ikke kan dansk

Iman Hassan har syv – 7 – barn. Hva koster hun og hennes barn det danske samfunn i et livsløp?

Ser ikke skogen for bare trær

Faktisk.no ser det som sin jobb å ta kritikere av det nye Norge i feil. De har tatt Sylvi Listhaug og Terje Tvedt en gang før, men det forhindrer ikke en ny runde. Tvedt sa til Ole Torp at folketallet i Norge steg tre ganger mer enn det danske for perioden 1995-2017.

Eurostat har sammenlignbare tall over befolkningsutvikling i hele Europa. Tallene viser at det norske folketallet økte med 20,9 prosent i perioden 1995 til 2017. I Danmark har folketallet økt med 10,2 prosent. Tvedt påsto at befolkningsveksten var tre ganger så stor i Norge som i Danmark, men det riktige er altså at den var omtrent dobbelt så stor.

Men hovedpoenget er vel at Norge hadde dobbelt så høy befolkningsvekst som Danmark på 22 år. Det er da ganske dramatisk?

Selv Sverige, som ellers overgår alle i befolkningsøkning, utklasset vi:

Ser vi på absolutte tall vokste befolkningen aller mest i Sverige. Fra 1995 til 2017 ble det 1,2 millioner flere innbyggere.

Folketallet i Sverige er nesten dobbelt så høyt som i som Norge. I perioden 1995 til 2017 var den relative befolkningsveksten i Sverige på 13,4 prosent. Tvedt sa at den norske befolkningsveksten fra 1995 til 2017 var det dobbelte av den i Sverige, i forhold til folketallet.

Det riktige er at den relative befolkningsveksten i Norge var 56 prosent høyere enn i Sverige, eller omtrent én og en halv ganger så stor.

Hvordan samsvarer dette med medienes fremstilling av befolkningsutviklingen i Norge? Er dette tall som vi drar gjenkjennende på, eller kommer de som en stor overraskelse?

Faktisk.no har selv levert tallene som slår bena under deres prosjekt: Å renvaske den offisielle fremstilling. Kunne vi nå fått fremskrivninger av norsk befolkningssammensetning 25 år frem i tid?

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!