Kommentar

Bildet: Fra en demo på Union Square i New York i solidaritet med Antifas aksjoner i Berkeley. Slagordet var «Solidarity with Berkeley to Stop Fascism and White Supremacy». Det nye som har skjedd, er at mainstream-mediene har inngått en stilltiende allianse med ytre venstre. De har samme mål: bekjempe Trump med alle midler og bli kvitt ham. Foto: Brendan McDermid/Reuters/Scanpix

 

Anders Magnus alternerer med Tove Bjørgaas som NRKs USA-korrespondent. Vi kjenner Bjørgaas’ systematiske propaganda mot alt som smaker av konservatisme. Det republikanske USA har vært ikke-eksisterende i norske medier i årtier.

George W. Bush fikk litt sympati etter 9/11, men det varte ikke lenge før norske medier fant ut at han var en cowboy fra Texas som snakket om korstog. Dermed var han ferdig. Bush var ensbetydende med Patriot-lover, Guantanamo og Abu Ghraib.

Med Obama var det stikk motsatt: See no evil, hear no evil.

Edward Snowden gjorde «vondt» for venstresiden. Big Brother hadde vokst frem under den mest liberale president ever.

Det som ikke passer inn, tier man om.

USA blir uforståelig, slik våre egne samfunn er i ferd med å bli.

Men Donald Trump var en slags gavepakke. Han var – eller kunne gjøres til – alt det venstresiden hater.

NRKs morgensending startet torsdag med Anders Magnus, som kan fortelle at Trump er i ferd med å bli utilregnelig. Det er kilder i Det hvite hus som sier dette, ifølge NRK. Saken går tre ganger før det kommer frem at kilden er en artikkel i Vanity Fair.

Den er en oppsamling av saker, som er anti-Trump-medienes egne «lekkasjer» om livet på innsiden. Disse drysser Washington Post, New York Times og tv-selskapene ut flere av i døgnet. De refererer hverandre, og man kan lage oppsamlingsheat hvor man kan trekke nye kaniner opp av hatten: nå at Trump har slike humørsvingninger at medarbeiderne frykter for hans mentale tilstand.

Magnus er ingen dårlig reporter. Han har gjort gode ting på hjemmebane. Han var også modig da han rapporterte fra Kina.

Men USA kan han ikke, eller han gidder ikke. Han leverer det Marienlyst vil ha: svart propaganda.

Vanity Fair er myntet på et chic New York social elite. Det første som dukker opp, er bildet av en vakker modell med ryggen og deler av bakenden bar. Det ser ut til være del av Harvey Weinsteins verden: kvinner som vakre og avkledte, så avkledte at de senker seg ned på et nivå som er enda lavere enn betrakterens. Slik ser mange av Hollywood-gallaene ut: kvinner som viser så mye rygg, rumpe og bryster at de signaliserer at de er objekter.

Dette er den verden folk som Harvey Weinstein var konge i. Matt Damon og Russel Crowe reddet ham fra å bli avslørt for noen år siden. Hillary ventet i flere dager før hun kommenterte, og hun visste selvfølgelig ingenting, i likhet med en av sine ivrige tilhengere, Meryl Streep.

Det er ingen som tror dem. Harvey Weinstein-skandalen er kjempestor i USA, og den koster demokratene og underholdningsindustrien. Deres politiske clout blir mindre. Først tapte de – uforståelig – valget, og siden har de forsøkt å omgjøre det, men nå mister de noe av nimbusen.

Det er flere enn Weinstein som ligger i rennestenen.

NRK og norske medier rapporterer ikke om den dypere konteksten. Utelatelsene er massive. Det er dette som gjør dekningen til svart propaganda.

Hvis storyen i Vanity Fair skulle hatt noe for seg, hvis det virkelig lekket fra de indre sirkler at Trump var i ferd med å miste selvkontrollen, ville det vært all over the place. Washington Post og New York Times ville fråtset, og alternative medier ville korrigert og forsøkt å finne en balanse.

Det var intet slikt nedslag å spore fra Vanity Fair-artikkelen. Den er bare en pølse i slaktetiden.

Derimot finnes det flere eksempler på hvordan det er mulig at noe slikt ser dagens lys:

Andersen Cooper i CNN intervjuer for n’te gang mannen som ghostskrev «The Art of the Deal» for og med Donald Trump: Tony Schwartz.

Han presenteres som en som har kjent Trump «i årtier». Men uten den viktige opplysning at det er «tiår» – tretti år, for å være presis – siden de hadde noe med hverandre å gjøre.

CNN/Andersen opplyser heller ikke om at Schwartz er blitt en rabiat Trump-motstander som har spådd hans død og ødeleggelse igjen og igjen.

Since coming out against the president, Schwartz’s Twitter activity has mostly devolved into one filled with messages that might be found in the tweets of any regular Trump hater. In the last few months, Schwartz has almost exclusively written tweets that denounce Trump, and call for others to do the same. Some of them are apocalyptic.

«Trump will detonate nuclear weapons on impulse,» he said in one Tweet last month. «I know this man. Republicans and military: you are the world’s only chance.»

Det er en påfallende likhet mellom Anders Magnus’ påstander og det Vanity Fair, CNN og Schwartz sier: De påberoper seg kilder, men det er alltid anonyme kilder. De militære, som det påstås er det eneste som står mellom Trump og Armageddon, har selv flere ganger dementert medienes «lekkasjer» og sagt de er ren løgn. Hvis mediene gjengir dementiene, er det alltid plassert langt nede i storyene.

Mediene har helt siden i fjor sommer drevet kampanje mot Trump og hisset til hat mot ham. Uten å få ram på ham. Storyen om utilregnelighet viser hvor dypt de er sunket.

Magnus og CNN hevder at det er USA de bekymrer seg for. I virkeligheten gambler de med USAs sikkerhet. Trusselen fra Nord-Korea er høyst reell. Likevel fremstiller mediene Trump som farligere og mer ustabil enn Kim Jong Un.

Det finnes et fornuftig USA som analyserer USAs strategi i et mer nøkternt lys. For eksempel viser pjamedia.com til en interessant teori om at Trump helt bevisst bruker retorikk til å presse Kina til å foreta seg noe mot Nord-Korea. Trump vil vise kineserne at det er de som kommer til å betale den høyeste prisen i form av ustabilitet hvis Kim Jong Un ikke stanses. Trump vil at Kina skal intervenere og få ledelsen i Nord-Korea til å kvitte seg med Baby Face.

Det er altså en mening med retorikken.

Men det får man aldri vite av liberale medier.

Man får heller aldri vite at diktatoren kan leke med atomvåpen fordi tre presidenter etter hverandre har veket unna og latt Nord-Korea holde på.

Demokratiene er blitt svake. De mangler vilje til konfrontasjon. Endeløse kriger i Midtøsten og Nord-Afrika har ikke styrket beslutningsevnen, men undergravd den. Vesten orker ikke tanken på alvorlige konfrontasjoner, selv når de står midt oppe i dem.

Den norske Nobelkomite ga fredsprisen til en organisasjon som arbeider for avskaffelse av atomvåpen. NRK og norske medier er for ICAN, og Jonas Gahr Støre tok signalet. Hans instinkter tilsa at det var her han hørte hjemme.

De kunne like gjerne gått inn for avskaffelse av krig.

Komiteens formann, Berit Reiss-Andersen, antydet at hun ikke kunne forstå hvordan noen kunne være imot prisen.

Det sa man også om Folkeforbundet i mellomkrigstiden.

Appeasement og pasifisme i en eskalerende trusselsituasjon gjør katastrofer mer sannsynlige.