Gjesteskribent

I går satt jeg på toget fra Oslo S til Stockholm. Dette er en strekning jeg har pendlet ganske så mange ganger de siste månedene, og stort sett så går det veldig fint. I går ble jeg derimot helt satt ut, og jeg vet enda ikke om jeg helt klarer å sette ord på det som skjedde. Halvveis i togturen kom det på et svensktalende par med utenlandsk opprinnelse, og disse bar på et nyfødt barn. De satt seg ned på den samme fireseteren som jeg satt i og jeg respektere selvfølgelig deres behov for plass, og flyttet mine ting.

Idét toget begynte å kjøre kom en av de kvinnelige konduktørene bort til mannen i paret og forklarte at barnevognen de hadde tatt med seg ikke kunne stå der den sto på grunn av togets sikkerhetsregler. Mannen svarte med å bli sint og si at barnevognen fint kunne stå der, og at det ikke var mulig å flytte på den. Konduktøren svarte da både høflig og seriøst at hun og de andre på toget kunne hjelpe til med å flytte barnevognen, og hvis ikke mannen var interessert i det ble hun nødt til å sette av barnevognen på neste stopp. Mannen reiste seg da opp, tok tak i konduktøren og spurte om hun var dum i hodet. Konduktøren reagerte med å bli forskrekket, og mannen sa høyt så resten av vognen hørte det: «Ikke snakk til meg sånn du som er kvinne, hvem tror du at du er, ingen kvinner snakker sånn til meg». Kvinnen i paret ble bare sittende med det nyfødte barnet i fanget og jeg reagerte meg en gang å si at man faktisk ikke kunne oppføre seg slik, og mannen ba deretter meg om å holde kjeft. Situasjonen endte med at flere av de mannlig konduktørene måtte bryte inn og få mannen til å flytte på barnevognen. Resten av togturen spyttet mannen ned i koppen sin hver gang den kvinnelige konduktøren kom gående forbi.

«Ikke snakk til meg sånn du som er kvinne, hvem tror du at du er, ingen kvinner snakker sånn til meg»

Jeg oppfattet situasjonen som direkte ubehagelig, og mye fordi jeg ikke var sikker på hva jeg burde eller skulle gjort. Men mest av alt fordi mannen bar på en holdning knyttet til kvinner som ikke hører hjemme noe sted, og et syn som både er skremmende og oppsiktsvekkende.

Jeg forventer nemlig å bli behandlet med respekt, og dette er noe alle kvinner uansett nasjonalitet eller bakgrunn både burde og skal kunne forvente seg. Vi kvinner er fortsatt til tider ekstremt tilsidesatt i samfunnet vårt og spesielt kvinner med utenlandsk opprinnelse.

En viktig og stor del av integreringen svikter hvis ikke grunnleggende holdninger som dette sitter, eller hvis personen som skal integreres ikke ønsker å sette seg inn i våre grunnleggende holdninger. For at kvinner er likestilt med menn er en ekstremt viktig faktor i samfunnet vårt, og kvinner skal hvert fall ikke bes om å holde munn i det offentlige rom. Jeg vil nemlig påstå at hver gang dette gjøres så tar vi to steg tilbake, og lar noen tråkke på vår egen likestillingskamp. I disse dager foregår det en debatt om hijab og det ytres mange sterke meninger knyttet til forskjellige religioner og kulturer. Jeg er åpen for forskjellige kulturer og jeg er åpen for mangfold, men vi kvinner er nødt til å kunne forvente respekt – på tvers av religioner og kulturer.

 

Martinehalvs.blogg.no