Sakset/Fra hofta

Red. reiser hver dag inn og ut av Oslo med tog. Jeg har med vår hund. Riesenschnauzere skal ikke ligge alene. Det har overrasket meg hvor ubesværet det er: Andre passasjerer er vennlige og tar hensyn. Konduktørene er nøytrale eller sier noen vennlige ord til hunden. Det har aldri vært noe problem.

Inntil i dag.

Vi satt oss på Stille i midtgangen. Toget hadde ikke før forlatt stasjonen før konduktøren dukket opp. Han meddelte at jeg ikke kunne ha hund på Stille-seksjonen. -Hva? Hvor står det? var min reaksjon. Jeg trodde han mente at den kunne bråke og sa det var ingen fare. Nei, det var ikke det. -Det var ikke lov. – Da må du vise meg bestemmelsen, jeg vil se den svart på hvitt, svarte jeg. -Hvorfor er du så vanskelig? sa han. -Jeg har reist med hund et års tid og det har aldri vært noe problem, noen gang, svarte jeg. -Hvorfor er du så arrogant? svarte han.

Så pekte han mot et kart over toget på veggen over utgangsdøren. Der sto det et tegn for hund med en strek over. Jeg gadd ikke krangle mer. Greit. Vi reiste oss og gikk fremover til der automatene står, der er det god plass til hund så den ikke generer trafikken. Det var et rush-tog.

Men ikke før vi hadde satt oss før han var der igjen og ba om å få se billetten. Jeg så gjorde. Så så han på hunden og sa: -Hva med den? -Ja, hva med den? svarte jeg. Han mente den også måtte løse billett. Nå kjente jeg det begynte å koke. -Jeg har kjørt med bokstavelig talt hundrevis av konduktører. Ingen har sagt noe noen gang. Jeg tror det er du som har et problem med hunder, sa jeg. Han protesterte, men mistet litt rollen som konduktør. -Jeg kommer tilbake, sa han. Men han passerte flere ganger uten å si noe, og jeg skjønte at det kom han ikke til å gjøre.

Jeg satt og tenkte med meg selv: Hva gjør man i slike situasjoner? Det er en ting du kan gjøre: Si at du finner oppførselen så oppsiktsvekkende at du vil filme det som skjer. Det er ikke min stil, men blir man nødt så blir man nødt.

Jeg hadde også sagt til ham at jeg ville ha navnet hans. Han forsto nok at det kom til å bli bråk om han pushet saken. Så han ga seg.

Men det var en ubehagelig opplevelse.

NSB er for lengst blitt mangfoldig. Det er konduktører fra Afrika og Midtøsten og det er aldri noe problem. Det er første gang jeg har opplevd ubehageligheter. Etter utseende å dømme var han pakistaner. Det har ikke noe med hudfarge å gjøre, men kultur. En del pakistanere synes de har rett til å herse med andre. Det er nok å se hvordan noen av dem oppfører seg i offentligheten.

Det ekle var at han ville bruke sin myndighet og uniform til å straffe oss for noe han ikke ville si hva var: Muslimers avsky for hunder. Da jeg satt ord på det og sa det var han som hadde et problem, trakk han seg unna. Men hva når det blir flere konduktører som ham, hva hvis NSB – eller andre statlige etater ikke vil forstå hva det handler om og går med på å forby hunder på offentlig trasport f.eks – hva når så mange av passasjerene har samme holdning som ham og klager til NSB over at de må sitte sammen med hunder?

Enn så lenge er det ikke slik. Men vi beveger oss i den retningen, og myndighetene later som de ikke forstår «problemet».

En ting er hundeeieres kjærlighet til sin venn. Men her er det noe mer som går tapt: Vår omsorg for dyr og nærhet til dyr. Bare det synes for meg altfor verdifullt til å gi opp. Det er litt som tildekking og naken hud. Vi oppgir noen fundamentale verdier.

Vi hører gjerne fra lesere som har hatt lignende oppelevelser.

 

redaksjonen@document.no

 

Les også

-
-
-
-