Kommentar

Hendelser har en mening ut over seg selv. Vi vet å lese dem, selv om vi ikke helt vet hvordan. Det ligger dypt og handler om overlevelse.

Fire trikkekontrollører ble igår angrepet av to menn med kniv under en rutinekontroll ved Solli plass. Tre ble stukket og havnet på sykehus. For å slippe å få bot svarer man med kniv.

Det ringer på døren hos en mor med tre barn  i Porsgrunn. Utenfor står et postbud, hun slipper ham inn. Postbudet går til angrep med kniv. Det er ikke noe postbud.

En kvinne på over 90 år i Ryfylke blir seksuelt misbrukt og drept i sitt eget hjem.

En mor chatter med sin nye venn i Storbritannia. Datteren forstyrrer. Vennen anbefaler å dukke jentungen under vann. Moren følger rådet, henter en bøtte vann og holder jenta opp ned til hun slutter å puste. Jenta dør på sykehus.

Dette handler om vold og sanseløshet/grenseløshet, om en vold som er helt uten kontakt med både samvittighet og proporsjonalitet. Volden måles ut fra en helt annen skala. Hvilken? Vi kan ikke helt sette ord på det, men det skremmer oss. Med en indre radar registrerer vi at dette er noe man må komme bort fra. Men hvor? Det dukker opp på de mest utrolige steder.

I Sverige har «dette» vært løs i lang tid, men norske medier har ikke villet skrive om det/se det. Nå slår det inn i norsk virkelighet, og blir vanskelig å overse. Man registrerer, beskriver fenomenene utenfra. Men våger fremdeles ikke gå inn i dem.

For en tid tilbake var det skyting på et tatoveringsverksted i kjøpesenteret Arkaden nederst i Karl Johan midt på formiddagen.

Saken har vært oppe for retten, og Bjørn Skomakerstuen gir et referat i Aften 4. januar:

En 20-åring driver butikken Royal Ink Tattoo. Han har en hund som han gjerne skulle ha luftet. En ansatt tok jobben, men overlot den til en annen uten å si noe. Det likte eieren dårlig.

 … den tiltalte 20-åringen turet med å knuse trynet til fornærmede dersom ikke hunden var der når han kom til butikken. Så la han på. Fornærmede sendte da en tekstmelding som lød: «Ikke legg på til meg. Jeg går også til psykolog». Av 20-åringen ble dette oppfattet som en trussel, fordi han hadde hørt at tatovøren som skulle passe hunden hadde kontakt med den voldelige gjengen MS13. Tiltalte hadde tidligere opplevd å bli skutt og knivstukket.

På vei til butikken plukket han opp en revolver. Ifølge dommen følte han seg truet og vurderte situasjonen slik  at han ikke kunne komme ubevæpnet. Utenfor butikken ladet han revolveren og stakk den ned i bukselinningen.

Inne i butikken gikk han bort til hundepasseren som sviktet ham og trakk frem revolveren. Han presset munningen hardt mot fornærmedes venstre tinning mens han spurte om han var redd. Fornærmede var ikke sikker på om dette var ekte eller en dårlig spøk, og trakk på smilebåndet. Det trigget 20-åringen ytterligere. Han dyttet munningen hardt inn i munnen på tatovøren, samtidig som han spurte om han ville dø.

Da 20-åringen til slutt senket revolveren, så den truede tatovøren sitt snitt til å gå til motangrep. I basketaket som oppsto gikk et skudd av. Kulen gikk inn tatovørens venstre hånd. Han ropte til 20-åringen at han skulle løpe, før han selv skulle ringe etter ambulanse.

Da var klokken 1200 – midt i den travleste lørdagstiden på kjøpesenteret.

20-åringen som skjøt, fikk 14 måneder. Fornærmede måtte amputere venstre pekefinger.

Scenen kunne like gjerne vært tatt fra «Kill Bill» I eller II.  Den er svært filmatisk, leseren ser det hele for seg. Men det er ikke film, det er virkelighet.

Lysten til å lese krim blir mindre når kunsten blir virkelighet.

NRK sendte i går første episode av HBO-serien Game of Thrones. Et makkverk. Klaner i det skotske høyland, mytologiske tidsaldre hvor råskap og grådighet var de viktigste egenskaper: De adelige henga seg til incest og barnedrap, uten skrupler. Kanskje råskapen ikke tilhører fortiden, men nåtiden, at den sier noe om vår tid? At pressen likte den, bekrefter dette. Eliten leker seg med og fascineres av vold som underholdning.

Går du ut på byen, risikerer du å støte på noen som er i trollblikket-modus: en ekstrem sensitivitet for å tolke alt som fornærmelser. Et blikk er nok. Alt må besvares med vold. Hvordan skal et rettsesen forholde seg til en slik virkelighet? Den virkelige krenkelsen handler om noe mer enn bare den fysiske volden.

Det finnes ingen mening i denne volden, slik vi vanligvis forstår ordet mening. Enten som noe positivt eller som noe som forteller noe, som står i et visst forhold til noe annet. Noe som gir forståelsen holdepunkter for hvorfor ting skjer.

Med denne volden er det annerledes. Den er bare vold, impulsiv, sanseløs, helt uten tanke på konsekvensene. For den som rammes og for samfunnet.

Hva gjør samfunnet, dvs. de som kommer i berøring med volden i kraft av sitt arbeid? De rygger unna. En bekjent var på besøk hos en konduktør bosatt i et innvandrertett område av København. Han spurte hvordan hun taklet voldelige passasjerer, de som nekter å vise billett f.eks. Hun svarte at da gikk hun bare videre. Hun hadde hatt en ubehagelig episode, og det var det ikke verdt.

En lignende reaksjon signaliserte Oslo Sporveier igår: Man skulle se an situasjonen og trekke seg ut.

Samme mønster ser vi i skolen: Lærerne har ingen sanksjoner som virker, og må avfinne seg med trakassering, trekke seg ut.

Hva blir konsekvensene for samfunnet, for vanlige mennesker, som uforvarende dumper oppi bråk? Skal barna få ta sommerjobb i kiosken eller på bensinstasjonen? Kjøre taxi, arbeide som vekter? I Sverige må postbud gå med alarm, og helsepersonell forteller om mer trusler og direkte fysiske angrep. Legevaktene må ha sikkerhetsvakter og låse om natten.

Hvis normer skal respekteres, må det å bryte dem få konsekvenser.  Vi ser tegn til omfattende nedbrytning av respekten for normer, og reaksjonen fra myndighetene er å trekke seg unna. Det koster for mye å ta affære, rydde opp, sette seg i respekt.

Dette er en utvikling som har pågått en lang tid, og jo større utglidning jo vanskeligere er det å hente inn igjen situasjonen. Flere land har områder som er avskrevet, hvor myndighetene ikke lenger går inn. De er blitt lovløse.

Forfatteren Alf R. Jacobsen brukte uttrykket «mental nedrustning» om 9. april 1940. Den mentale er vanskeligere å rette opp.

Det verste er tomrommet etter autoritet. Fortsatt pågår et aktivt arbeid for å rive ned restene av autoritet i menneskenes sinn. Gamle guder dør langsomt.

Som biologiske og sivilisatoriske vesener er vi trent til å registrere fare.

De tre trikkekontrollørene ble ikke livsfarlig skadd. Fysisk. Mentalt ble de det, og alle som var i berøring med hendelsen og alle som leser om den, registrerer fare. Men hvordan kan vi avverge den? Det er kun det menneskelige fellesskap som kan gjøre noe med vold. Ellers er det every man for himself, og flukt. Men da er vi ikke et samfunn lenger.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også