Sakset/Fra hofta

Noen vil overbevise oss om at disse symbolene bare er annerledes, men ikke vesensforskjellig fra våre. Vi tror ikke det er riktig.

Det er ofte slik at vi som bor på landet føler oss forskånet fra fenomener vi observerer i mer tettbygde strøk.

I dag kom jeg deisende inn i den lokale Rema, hvor alle i kassa er folk man kjenner. Men denne gang var det en helt ny person: Med en hijab av den nye moten, som ser ut som en stor såte, slik at den ruver i terrrenget og ikke lar seg ignorere. Personen så i tillegg sur ut, som om dette var noe hun var satt til mot sin vilje.

Jeg tverrvendte og gikk rett ut. Et flere tiårlangt forhold til den lokale Rema er over. Jeg bare kjente i ryggmargen at dette vil jeg ikke være med på. Inne byen er hijab noe man ikke kommer utenom. Men på «bygda»? I den lokale butikken? Never. Hvis Thorbjørn hadde tatt en meningsmåling ville han trolig fått til svar at hijab var noe han godt kunne spare seg. Hvis folk hadde turt å si hva de mener. Jeg tipper at hijaben ikke er hans eller konas påfunn, men noe som kommer ovenfra. Reitan vil gjerne ha «mangfold» og da er det to symbolske ting de griper fatt i: Hijab og Pride. Hvordan disse to kan forenes og leve sammen ønsker de ikke gå inn på.

Jeg er tilhenger av live and let live. Jeg har møtt jenter i hijab som er søte og blide. Men de fleste er det ikke, og de ser på deg med et: Du er ikke for meg.

Vi gikk på Kiwi over gata. Der fikk jeg et hyggelig smil fra kassedamen. Litt flørt er krydder i hverdagen. Det er helt uskyldig. Men der hijaben kryper inn, går flørten ut døra.

Det er så mye som forsvinner. Sist uke fortalte jeg om en konduktør på NSB som ikke tålte hund. Dagen etter møtte vi en norsk konduktør som tydelig visste hvem vi var. Han ville hive oss av på neste stasjon hvis jeg ikke løste billett for hunden. Jeg nektet og han forsvant.

Vel hjemme leser kona opp reglementet og der viser det seg at det kun er på tog med plassreservering at hunder over 40 cm i skulderhøyde må ha billett. Ellers ikke. Vi har kjørt helt lovlig. Det var konduktørene som trakasserte. Konduktørene på NSB er ellers vennligheten selv.

Men den lille episoden forteller noe om hva som kan gå tapt, hvis NSB finner ut at de skal bli halal.

De gamle damene i Stavanger som reagerte på burkini hadde samme refleks: Hvis vi går med på dette forsvinner noe av gleden i hverdagen: Ikke flørt, ikke hund, ikke naken hud.

Hva blir igjen?

Det blir et surt, uvennlig samfunn.

Når den lokale butikken velger hijab markerer eierne at de tar et verdivalg. Da må jeg svare med mitt: Jeg er så sterkt uenig at jeg er villig til å ofre en god del for å kunne forsvare dem, f.eks handle andre og dyrere steder. Noe er mer verdifullt enn penger.

Det var det Stordalen og Citroën tok stilling til da de ba kunder som ikke ville ha Pride dra et visst sted. Reaksjonene viste at de fikk svar som fortjent.

Dette mangfoldet tåler ikke uenighet. Det er bare plass til én versjon.

Vi trenger å bli bevisst på hvem vi er og hva vi står for. Jeg tror «vår» versjon er mer tolerant enn deres i det lange løp. Men med den farten islamiseringen går, blir vi nødt for å si høyt og tydelig fra. Det vil Stordalen, Citrën, Reitan kalle trangsynt og intolerant.

Vi tar dette med knusende ro. Vi vet hvor vi står.

 
 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!