Twitter-meldinger er blitt måten å uttrykke medfølelse med terrorofre på. Men er det politiske lederes oppgave? Når statsledere opptrer som pårørende, søker de da ikke tilflukt i det private og personlige, i stedet for å gjøre jobben sin, som er å forsvare befolkningen?

– Jeg fordømmer det forferdelige angrepet i Barcelona. Mine tanker går til alle berørte. Vi står samlet i kampen mot terror, skriver Stoltenberg på Twitter knappe halvannen time etter den første meldingen om angrepet i Barcelona. (…)

Solberg kommenterte angrepet på Twitter torsdag kveld.

– Uskyldige rammet av meningsløs terror i #Barcelona. Mine tanker går til alle de som er rammet, skriver hun.

Også utenriksminister Børge Brende sendte ut en melding for å fordømme angrepet.

– En europeisk storby rammes nok en gang av terroristers feige angrep. Vår dypeste kondolanse til de som er rammet, deres familier & Spania, skriver utenriksministeren. (NTB)

Stoltenberg bruker fordømmelsen som påskudd til å si at «vi står samlet». Nei, vi gjør ikke det. Det er blitt vanlig å si at «vi står samlet». Men det er rett og slett ikke sant. Da hadde vi ikke hatt angrep på angrep i Europa, og hyppigheten har økt de siste to årene.

Når det er titusener av IS-krigere og sympatisører i Vest-Europa, står vi ikke samlet. Meningsmålinger viser at det finnes betydelig sympati med voldelige salafister og ikke-voldelige blant Europas muslimer.

Anno 2017 er det ikke tilgivelig å ignorere denne informasjonen. «Alle» vet, og frustrasjonen hos befolkningen stiger.

Det Stoltenberg sier, er egentlig: «Vi aner ikke hva vi skal foreta oss.» La oss holde hverandre i hendene, eller plystre i mørket.

Statsminister Solberg sier at «terroren er meningsløs». Nei, den er ikke dét. Den er intensjonal, målbevisst. Det er en krigersk handling fra noen som har erklært oss krig.

Men oppfører NATOs generalsekretær og Norges statsminister seg som om de forstår krigshandlingene? Sier de til befolkningen: – Vi skal ikke la oss kue. Vi gjør motstand.

Nei, de gjør ikke dét. Det ville være farlig. Det ville kunne provosere store deler av Europas muslimer. Derfor går man på gummisåler og twitrer medfølelse.

Men det holder ikke. Det vekker forakt og likegyldighet. Det demoraliserer befolkningen. De ønsker ledere som viser at de forstår hva som foregår.

At Europa er i krig. Det er ikke noen vanlig krig. Det er en total krig, som derfor rettes mot sivilbefolkningen.

Det tør ikke en gang våre ledere si høyt, til tross for at alle kan se det.

Børge Brende sier at angrepet er «feigt». Ja, er det dét? Angriperne pleier ikke komme fra det med livet i behold. De tar farvel på forhånd. Det er ikke akkurat tegnet på feighet. Fra IS-krigere hører vi at de gråter hvis de ikke blir utvalgt til selvmordsangrep.

Feighet er ikke det vi forbinder med IS. Man skal ta fienden på alvor.

Dét gjør ikke Brende med sin uttalelse. Er det kanskje Brende som er feig, som ikke tør å se virkeligheten i hvitøyet?

Det sies at målet er å spre frykt. Det vi kan si, er at det er våre ledere som er redde. De tør ikke fortelle Europas muslimer at en betydelig del av dem har sympati med en bevegelse som fører krig mot den europeiske sivilbefolkningen.

Det er eksplosivt stoff. Men skal våre ledere ofre sivile i stadig nye angrep?

Tror de at befolkningen kommer til å finne seg i det?

I så fall bidrar våre ledere til at befolkningen knekkes.