Tavle

Kjetil Wiedswang kommenterer og kommenterer i Dagens Næringsliv, og det er sikkert ikke lett å finne på noe nytt og smart å skrive nesten hver dag. Men om man ikke har noe nytt og smart å skrive, kan man kanskje heller la det være?
Under overskriften «Grense for solidaritet»  (bak betalingsmur) og med ingressen «Innvandringsmotstanderne vinner kampen om Europa» settes tonen. Så følger – en til Wiedswang å være – relativt edruelig oppsummering av status quo i europeisk migrant- og flyktningpolitikk, der hr. kommentatoren bent frem skriver at

«De aller fleste migrantene som nå kommer til Europa, rømmer ikke fra krig, men fra fattigdom og vanstyre.»

Ikke nytt, ikke spesielt smart – men bedre sent enn aldri, Wiedswang. Man kan jo i farten mistenke ham for å sniklese bl.a. Document. Vi skal ikke lenger tilbake enn til mai i år før vi kan lese hvordan han iherdig bortforklarer diverse europeiske sosialdemokratiske partiers tilbakegang uten å nevne elefanten i rommet med ett ord: migrasjon.
Hoven stikker frem under kappen allikevel. Han viser til diverse EU-lands manglende solidaritet med Italia, hvordan kaos til slutt kanskje kan tvinge frem handling:

«Europas innvandringsfiendtlige høyrepopulister har tapt viktige valg det siste året. De kan likevel vinne sin viktigste sak.»

Utviser man sunn fornuft ved å ta til orde for rettferdighet og en sterk begrensning av en p.t. ukontrollerbar tsunami av økonomiske migranter som skviser ut dem som virkelig er reelle flyktninger, så er man altså både innvandringsfiendtlig og høyrepopulist.
Slik skriver en desperat journalist som fra sin residens på Blenda-hvite Frogner i Oslo ser sitt verdensbilde langsomt gå i knas. På vei mot erkjennelse av de faktiske forhold og innrømmelse av egen manglende forståelse av de samme, skal det sparkes og spyttes til alle kanter.
Ynkelig og stakkarslig, Wiedswang.