Nytt

Bildene av livløse kropper er det samme som i London. Eller Stockholm. De gjør et særlig inntrykk når man vet at noen har meid dem ned med vilje. Times Square 18. mai 2017. Foto: Mike Segar/Reuters/Scanpix

Det er selsomt å følge medienes dekning av handlinger som utfra modus operandi må beskrives som terror. Når det kommer meldinger om at en bil pløyer ned fotgjengere på Times Square er første tanke: Terror. Men likevel er det det ordet som studio ikke våger å bruke.

Fox News befinner seg to kvartaler unna, de kunne kjenne byens pulsslag og at de begynte å slå fortere. Temperaturen steg i studio: Times Square er verdens sentrum, tonet nyhetsvertinne Sandra Smith inn. Men hun fikk seg ikke til å bruke ordet terror og slett ikke ordet islam eller islamist.

Etter å ha gjentatt i tre kvarter at det var 13 såret og 1 drept, sa hun at motivet var ukjent og at nothing – ingenting tydet på at det var terror. Virkelig? Ingenting? Når hele modus operandi var etter boka til IS? Kjør en bil opp på fortauet og pløy ned så mange du kan. Hvor mange ganger er ikke det blitt gjort? Nice, Berlin, London, Stockholm…. listen er mye lenger. Likevel får ikke nyhetsankeret i USAs største til høyre-for-midten-kanal seg til å si ordet terror.

Denne tendensen har vært tydelig en god stund. Til tross for stripen med angrep vegrer mediene seg mot å si ordet islam og terror  når det har skjedd noe som ryster nasjonen og får alt annet til å blekne.

Det tyder på en alvorlig fortrengning, nærmest en mental blokkering. Det skjer med nyhetsredaksjoner, mennesker hvis jobb det er å formidle live reporting om dramatiske hendelser. Nå har de det mest dramatiske som tenkes kan – angrep på intetanende sivile i store offentlige rom – med kniver eller biler. Modus operandi er velkjent. Likevel virker det som de blir paralysert. Den analytiske delen av hjernen lammes.

Svenskene drev det lengst. De satt i flere timer uten å kunne si ordet islamsk terror. Men også BBC og britiske medier var svært tilbakeholdne med å si terror da en SUV gikk amok ved Westminster.

Det er 12 år etter selvmordsbomberne slo til mot undergrunnen, og verden har lært nye generasjoner av jihadister å kjenne. Vi har en enorm kunnskap, formidlet av de samme mediene. Likevel – når krigen rammer oss – klarer vi ikke tenke, klarer ikke bruke erfaringene til å fortelle folk hva som foregår, hva det betyr at Vesten igjen er rammet.

Det er uttrykk for en dyp frykt, en frykt så dyp at journalister skandaliserer seg selv for åpent kamera og mikrofon.

For folk begynner å forstå. Det er overlevelsesknappen de har trykket på. De leser og får med seg sammenhenger. De er ikke så vanskelig å få øye på for den som vil se.

Men de som skulle sett det først, de som lever av å se, de ser det ikke.

Dette er en av gåtene i vår tid.

Disse betraktningene er like gyldige selv om det skulle vise seg at føreren ikke hadde politiske eller religiøse motiv. Modus operandi er den samme og det er derfor studio går i svart og låser seg. Det er det som er bemerkelsesverdig. Så mye har terroren endret oss. Allerede.

Les også

Unntakstilstand -
Vi har forstått det nå -
Uviljen og valget -
Terroristen død og to andre -
Hvem kan man stole på? -
Så skjer det noe -