Mannen som holdt gisler på en cafe i Sydney i nær et døgn døde da politiet stormet stedet. To andre døde også, trolig gisler.

Hvordan de døde er uklart.

Man Monis virket ikke som verdens farligste terrorist, men klarte likevel å sette Australia og store deler av verden på ende.

Det var måten – å gå inn på en kaffebar i et forretningsstrøk i en storby  – og deretter det islamske flagget i vinduet, holdt av gisselhender, som trappet stemningen opp. Politiet fryktet det verste. Planen som ble avverget 18. september gikk ut på å halshugge tilfeldige fotgjengere, nettopp i samme strøk. Det var ikke unaturlig å tenke i de samme baner.

Etter at det er over, tenker man: Hvor mange slike crackpots tiltrekker islam seg? Hvor mange er det igjen? Hvor slår de til neste gang?

Lindt café ble en slags rehearsal, en øvelse. Andre jihadister vil studere Monis’ modus operandi. Hva virket, hva ikke? Det er ingen tvil om at en slik aksjon i en vestlig storby gir maksimal medial uttelling

Politikere og eksperter sier: Vi må ikke gi etter for frykten, deres mål er å spre frykt. Men frykten er der. De har lyktes å sette frykt i alle. Den som ikke blir redd er ikke normal.

Men spørsmålet er hva man gjør med frykten. Om man kontrollerer den, eller hengir seg til ønsketenkning.

I talen som sheik Adnani holdt 24. september sies det at målet er å holde Vesten ute av balanse. Aksjonen på Martin Place var ikke den største. Men liksom aksjonen i Ottawa (bildet) har den satt dype spor.

Er dette fremtiden?