Nytt

Bildet: Barn leker med leire i en improvisert leir for intern-flyktninger utenfor Sanaa, Jemen. 2,2 millioner barn er feilernært, advarer FN, men FN måtte trekke en rapport som kritiserte Saudi-Arabia for å bombe slik at det gikk ut over barn. Saudi-Arabia truet med å innstille all bistand. Trussel-diplomatiet er «glemt» av verdenssamfunnet. Foto: Khaled Abdullah/Reuters/Scanpix

FN holder i dag en giverlandskonoferanse for Jemen, den glemte krigen, i Geneve. Det er de vanlige «verop» om lidelse og behov for penger: 18 milliarder ønsket FN seg tidligere i år og har bare fått inn 15 %. Derav konferansen.

Men vil det hjelpe? Tidligere snakket man om donor-fatigue. Nå kan man snakke om overload av krig og katastrofe og stadige krav om empati. Mediene og NGO’ene hamrer løs på vår empati og minner oss om alle skjebnene som sitter i leire, drukner i Middelhevet eller sitter på et mottak et sted i Europa. De tar ikke høyden for at det er grenser for hvor mye mennesker klarer å ta inn over seg.

Den nye universalismen mener vi skal bry oss av alle som har det dårligere enn oss. Hele tiden. Nobels fredssenter kjører nå en kampanje på Oslo-trikkene med enkeltskjebner. Lidelsene får et ansikt. Men på et eller annet punkt stopper empatien. I stedet overtar nummenheten.

Grenseløst

Vi hører aldri FN si: Vi forstår at det er grenser for hvor mye dere orker å ta inn så vi skal lære oss å prioritere. Ikke snakke om sulten i Eritrea, Etiopia og Sør-Sudan, rett etter at vi har hørt om sulten i Nigeria og Tsjad. Vi skal fremfor alt slutte å bruke argumentet om at «dette er den verste katastrofen siden annen verdenskrig». Hvor mange ganger har Jan Egeland brukt den?

Nå er det Jemen. FN følger en oppskrift, som er å dynge på med tall om menneskelige lidelser:

Ifølge FN er 18,8 millioner mennesker i Jemen helt avhengig av nødhjelp utenfra for å overleve, men hjelpen uteblir.

FN ba tidligere i år medlemslandene om 18 milliarder kroner for å dekke hjelpebehovet i Jemen, men har hittil bare fått tilsagn om 15 prosent av dette. (NTB-DPA-AP)

Men grunnen til lidelsene i Jemen er krigen, og hvis man ikke vil ta stilling til den, blir humanitær innsats et slag i lufta.

Likegyldige til lidelser

Vi ser tydelig at alle krigene i Midtøsten blir for mye for det «internasjonale samfunn». Dessuten: De rike landene i regionen bryr seg ikke om menneskelige lidelser, hvis det ikke er Israel eller amerikanere som står for dem. Det raker dem ikke.

Jemenittiske Houthi-opprørere med støtte fra deler av regjeringshæren grep makten i Jemens hovedstad Sana i september 2014 og drev landets sunnimuslimske president Abd-Rabbu Mansour Hadi i eksil.

Noen måneder senere gikk Saudi-Arabia til krig mot de sjiamuslimske opprørerne, i spissen for en USA-støttet regional koalisjon. Siden er minst 10.000 mennesker drept, 40.000 såret og 3 millioner drevet på flukt.

Saudi-Arabia opplyser at det er gjennomført 90.000 flyangrep mot mål i Jemen siden mars 2015, og krigshandlingene gjør det svært vanskelig for hjelpeorganisasjoner å nå fram til dem som trenger det. (NTB-DPA-AP)

Men FN kan aldri få seg til å innrømme at regionens egne land er likegyldige til menneseklige lidelser, av den enkle grunn at de islamske landene utgjør en stor stemmeblokk. Da den forrige generalsekretæren Ban Ki moon ville navngi Saudi-Arabia som barnemorder i en rapport om krigen i Jemen, svarte Saudi-Arabia med å si at i å så fall ville kongedømmet trekke all støtte til FN. Ban Ki moon ble tvunget til å stryke kritikken.

Det er derfor ikke bare Saudi-Arabias plass i FN-kommisjonen som skal styrke kvinners likestilling og rettigheter som er grell og opprørende. Det er hele måten FN fungerer på. FN godtar en trakassering og menneskerettsbrudd som er en hån mot menneskerettighetskulturen. Det hele blir en vits. Humbug.

USA vil ta et oppgjør

Hvor lenge kommer fremfor alt USA til å finne seg i å finansiere en tredel av FNs budsjett når pengene går til et oppblåst byråkrati preget av nepotisme, og prinsippene FN skulle håndheve settes til side som ingenting?

Svaret er ikke 70-tallets «nå skal menneskerettigheter styre utenrikspolitikken» a la Jimmy Carter. Verden er blitt et mye mørkere sted. Vesten står overfor valg mellom onder. Samtidig er Vesten selv blitt en del av problemet.

Arven etter Obama

Trump arver Obamas politikk, og den etterlater seg kaos. Obama satset fra første stund på Iran og dette utløste paranoia blant sunni-statene.

George W. Bush hadde fått ballen til å rulle da han «frigjorde» shiaene i Irak med invasjonen i mars 2003. Med ett slag var Irans makt utvidet.

Libanon har vært arena for maktspill mellom sunni-statene og Iran. Da Putin inngikk allianse med Iran ble sunni-statene enda mer desperate.

Gjenreiser sunni-alliansen

Trump kommer dem nå til unnsetning ved å gjenreise den klassiske alliansen mellom USA og sunni-statene. Det er tross alt sunniene det er flest av. Dessuten er Iran grunnleggende fiendtlig til USA og Israel. Sunniene kan være mer pragmatiske.

Obama tillot at USA leverte etterretning, koordinater, og tanket saudiske fly i luften. Men stanset leveransen av smarte bomber etter mange hensynsløse bombinger.

Nå har Trump skrudd opp igjen nivået og saudierne får igjen smarte bomber. Det er ingen grunn til å legge skjul på hva dette betyr: Flere drepte sivile, mer ødelagt infrastruktur.

Slik er den verden vi lever i: Man må tørre å innrømme konsekvensene av egne valg, og se dem i øynene.

Men den humanitære industrien kverner videre i samme spor:

– Verden må øke den humanitære bistanden til Jemen nå som millioner av mennesker står i fare for å dø av sult, sier generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen.

Han er særlig bekymret over kampene som nå pågår ved havnebyen Hudaydah, der 80 prosent av landets import losses.

– Dersom kampene spres og eskalerer, er det fare for at hjelp og import gjennom havnen i Hudaydah stopper opp, det vil sette millioner av sivile liv i fare, sier Egeland. (NTB)

Selektiv kritikk

Den humanitære industrien tør kun å rette politisk kritikk når det gjelder Israel eller USA. Vesten kan hudflettes, men man vil ikke se på løsninger som kan få slutt på lidelsene.

I stedet rettes impotentente henstillinger til «partene» om å finne frem til en fredsløsning.

Man ser på symptomene, men tør ikke å identifisere årsakene.

Under den spanske borgerkrig latterliggjorde Nordahl Grieg ikke-innblandingspolitikken og våpenembargoen av republikken og spurte om myndighetene heller burde sende likkister til Spania.

Tror mediene at elendighetsbeskrivelser og advarsler som denne hjelper?

Nærmere 2,2 millioner barn er nå feilernært, og for en halv million av dem er situasjonen kritisk. De risikerer en snarlig død dersom de ikke straks får hjelp og behandling, heter det i en felles kunngjøring fra UNICEF og FNs matvareprogram (WFP). (NTB)

Dagens humanitære industri har trekk som minner om Nordahl Griegs gumanisme.

«En gumanist er et menneske som føler uvilje ved urett og som ikke kjemper for det som er rett.»